Svevde mellom liv og død

– Jeg var klar over at sykdommen hennes kunne ende med døden. En kveld formulerte jeg til og med hva som skulle stå i dødsannonsen, sier Olav Skjevesland.

Glede

Nå er det stor glede i Baneheiveien i Kristiansand. Mer enn tre måneder etter at Anne Katrine falt i koma, er hun tilbake i bispegården.

Anne Katrine og Olav Skjevesland velger å fortelle sin historie til Vårt Lands lesere med tanke på at det kanskje kan være til hjelp for noen, og samtidig som en takk til alle som har omsluttet dem med omtanke og forbønn i de vanskelige månedene som ligger bak.

Forbønn

Da Anne Katrine ble utskrevet fra sykehuset, sendte Olav Skjevesland en konfekteske til avdelingen. På kortet skrev han: «Takket være godt helsefaglig arbeid og mange menneskers forbønn, er Anne Katrine kommet dit hun er i dag».

– Jeg er imponert over kvaliteten i helsevesenet. På sykehuset her i Kristiansand gav de henne den beste behandlingen som er mulig. Samtidig er det mange mennesker over hele landet som har båret henne i bønn, sier Olav Skjevesland.

– Jeg er en forholdsvis nøktern person. Jeg er ikke av dem som tyr til helbredelsestelefoner og lignende. Når jeg er blitt så frisk som jeg er blitt, er det takket være dyktige leger, sykepleiere og fysioterapeuter. Dessuten er det mange som har bedt for meg. Dette er en type helbredelse jeg verdsetter, sier Anne Katrine, som tilfreds ser at Olav skjøtter vertskapsrollen.

Magesjau?

23. februar opplevde Sørlandet en av de største snøfallene i manns minne. Anne Katrine og Olav hadde med nød og neppe kommet fram på veien fra Oslo dagen før. Olav gikk på jobb som vanlig, men litt ut på dagen fikk han en telefon hjemmefra. Anna Katrine fortalte at hun følte seg elendig, og bad ektemannen komme hjem. Hjemme konstaterte han at hun var medtatt, men sammen kom de til at det sikkert var omgangsyke som kom til å gå over. Morgenen etter var situasjonen forverret, og Anne Katrine kunne ikke stå på beina

- Det kom en lege hjem til oss, og hun ble umiddelbart lagt inn på sykehuset, forteller Olav Skjevesland.

På akuttmottaket var Anne Katrine fortsatt ved bevissthet, men før senga hennes ble kjørt til intensivavdelingen mistet hun bevisstheten.

– Jeg husker at jeg syntes de spurte og grov om alt mulig. Jeg følte også at Olav var litt i veien, så jeg bad ham gå. Det er det siste jeg husker på to uker, sier hun.

Legemøte

Olav skjønte at kona var alvorlig syk, men først to dager senere, mandag 26. februar, ble han klar over alvoret. På et møte med tre leger ble han utførlig informert om situasjonen, om prognosene og om behandlingen.

– Anne Katrine hadde fått akutt blodforgiftning, septisk sjokk, kalt de det. Situasjonen var livstruende. De hadde teorier om hva som var årsaken til blodforgiftningen. Derfor måtte de operere henne i magen, forteller han, og minnes at alt deretter gikk veldig fort. Han hadde tenkt å velsigne kona før hun ble trillet inn på operasjonsstua, men dette rakk han ikke.

– Da jeg kom til operasjonsstua, var døra allerede stengt. En sykepleier tilbød seg da å velsigne henne, forteller biskopen i tirsdagens Vårt Land.

To uker etter

To uker etter at Anne Katrine falt i koma, våknet hun opp. Hun husker godt følelsen.

– Det første jeg tenkte, var at jeg hadde det veldig godt. Det var nesten som å sveve på en sky. Det var ro og fred omkring meg, sier hun. Etter hvert ble hun klar over at hun var fullstendig lam.

– Jeg kunne ikke bevege en finger. Hvis jeg skulle klø meg på nesen, måtte jeg be om hjelp. Men selv i denne situasjonen, opplevde jeg fred.

– Når ble du klar over hvor syk du hadde vært?

– Jeg ble nok forklart hva som feilte meg, og hvor alvorlig situasjonen var, men først da jeg ble klar over at min far på 89 år hadde vært på besøk hos meg, skjønte jeg hvor kritisk sykdommen var, sier Anne Katrine.

– Det var en dirrende stemning i rommet da Eilert Dehlin, Anne Katrines far, var på besøk på intensivavdelingen. Vi var mange som tenkte at det kunne være en gammel manns avskjed med sin datter. Det var sterkt for Eilert, og det var sterkt for oss, sier Olav.

Tæret

Etter hvert som Anne Katrine ble klarere, skjønte hun også hvor hardt sykdommen hennes tæret på ektemannen.

– Olav var helt grå i ansiktet. Jeg ble redd for at han skulle kollapse, sier hun.