En urettferdig verden og et levende håp

Ressurssterke mennesker som gjorde en innsats både for Gud og mennesker. «Har Gud virkelig så god råd?» spør vi. Samtidig aner vi at spørsmålet er galt, for Gud ser ikke på oss som ressurspersoner, bare som elskede barn.
Spørsmålet om hvorfor noen dør mens de ennå står midt i livet, vil aldri gis noe svar. Vi kan bare konstatere at slik er livet. Døden rammer, slik den alltid har gjort, tilsynelatende tilfeldig. Det er ikke rettferdig at noen dør tidlig. Like lite som det er rettferdig at noen må leve så altfor lenge etter at kroppen ble lenket til sengen og tankene sløvet. Like lite rettferdig som at noen må leve hele sitt liv i fattigdom. Like lite rettferdig som at noen ender sitt liv i en ensom fengselscelle i et brutalt diktatur. Den som forsøker å skape en rettferdig mening i livet vil ha en stri jobb.
«Uansett hvor selvmotsigende det høres ut, gir det trøst å lese at enkelte ting i livet er meningsløse. Først når det er sagt, kan resten fortelles, om hvordan det vanskeligste og svarteste fikk eller ble til en mening,» skriver Tomas Sjødin i sin siste bok. Han vet noe om det. Selv har han to barn som langsomt dør av en ukjent hjernesykdom.
Bibelen gir oss ingen svar på alle hvorfor-spørsmålene. Det den gir oss er et håp om at døden og meningsløsheten ikke er det siste. Slik skriver Peter: «Lovet være Gudhellip;. han som har gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Vi skal få en arv som aldri forgår og ikke flekkes til eller visner. Den er gjemt i himmelen for dere.»
1 Pet 1, 3-5
Per Eriksen er teolog og redaktør av Budbæreren