Derfor blir treneren syndebukk

I fjor løftet han Lyn fra 1. divisjon til eliteserien. I år måtte Davidsen gå som trener, midt i sesongen. Fire av kollegene hans i eliteserien har også mistet arbeidet.
Davidsen har opplevd det før: Han trente Vålerenga til opprykk, men klubbledelsen i VIF hadde i mellomtiden ansatt Lars Tjærnås som ny hovedtrener for neste sesong.
Siden har Tjærnås, Drillo, Knut Arild Løberg, Tom Nordlie og Kjetil Rekdal kommet og gått i rask rekkefølge. Ingen av dem har så langt vart i mer enn ett år.
Davidsen var der i fem. Klubbrekord.
Jeg har vært trener i 14 sesonger nå. I elleve av disse sesongene, har klubben endt høyere på tabellen enn foregående sesong. Det er jeg rimelig fornøyd med, smiler Davidsen.
Her setter han ord på hvilke mekanismer som gjør at trenerne så ofte blir utpekt til syndebukker:

FORVENTNINGER:
Foran årets sesong var det påfallende at nesten ingen lag hadde som målsetting å berge plassen. Nesten alle ville kjempe i toppen. Da sier det seg selv at skuffelsen vil bre seg fort mange steder. Når man ikke er mentalt forberedt på å kjempe mot nedrykk, er det veldig vanskelig å gjøre det.

LYN:
Lyn hadde som mål å overleve. Før seriestart gikk vi gjennom scenarier hvor vi forberedte oss på å tape de fire første kampene og også det motsatte. Vi begynte bra, ble ikke spilt ut av noen. Men vi tapte jevne kamper. Vi manglet en målscorer. I mars/april ønsket jeg å kjøpe blant annet Helgi Sigurdsson. Men det skjedde ikke. En uke etter at jeg var ute, ble han hentet til klubben. Nå scorer han mye, og klubben har fått et løft.

SORGREAKSJON:
Før jeg begynte som trener, jobbet jeg som fysioterapeut. Da var livet ganske stabilt. Men som fotballtrener er ikke livet grått, det er svart eller hvitt. Det er avhengighetsskapende, nesten som rusmisbruk. De første ukene etter at jeg var ute av Lyn fikk jeg en sorgreaksjon. Jeg var veldig lei meg. Savnet var sterkt.
Men etter en stund merket jeg at det var godt å ha fri. Godt å slippe telefoner fra journalister klokken 05.40 om natten, der de åpner med å si: «Er du ikke våken?» Godt å ha en lang sommerferie, lengre enn hva jeg har hatt tilsammen på de 35 foregående årene! Men nå når høsten er kommet, merker jeg abstinensen. Jeg har et sug etter å gå på trening igjen. Det er et vanvittig kick å jobbe med å bygge et lag.

GURUENE:
Selv de beste trenerne i verden får ikke gode resultater overalt. Drillo lyktes ikke som klubbtrener, og Nils Arne Eggen holdt på å få sparken i Rosenborg tidlig på 90-tallet. Men RBK var flinke. Da klubben fikk hårreisende dårlige resultater i Champions League i starten, skjønte klubbledelsen at man trengte tid til å tilpasse seg et nytt nivå. De satset på tillit og kontinuitet. RBK fikk en læringsperiode hvor det var lov å tape. På samme måte skal Fotballforbundet ha ros for at de nå har gitt Semb tillit, til tross for at landslaget sliter. Semb har vist tidligere at han kan levere varene.

MEDIENES DOM:
Mediene vet at de enkle svarene selger bedre enn de komplekse. Derfor er det lett å gjøre treneren til syndebukk eller helt. Han symboliserer suksess eller fiasko, akkurat slik Stoltenberg og Petersen gjør det i politikken. De blir evaluert offentlig fra uke til uke.
Som fotballtrener må jeg finne meg i å bli bedømt i mediene av personer som ikke har filla peiling på det vi driver med. Noen av dem har aldri vært på en fotballtrening. De er snare til å si at treneren ikke holder mål, men har du noengang sett at en journalist skriver at klubbdirektøren må gå?

ENEVELDIGE HERSKERE:
Investorenes inntreden i norsk fotball gir mindre trygghet for trenerne. Avgjørelsene blir mer kyniske, og de skjer fortere. Et styre som skal si opp en trener, må gjennomføre en prosess. De må vurdere den økonomiske belastningen. Men for en storinvestor er en trenerlønn bare en bagatell. Den utgjør mindre enn svigningene på investorens aksjer fra 12 til 12.05.
Likevel trenger vi investorene. De har skapt grunnlag for helprofesjonell fotball i Norge, og de bygger ut anleggene. Jeg synes det er bra at norsk fotball er gått fra forening til forretning, men jeg liker det ikke dersom vi går fra forretning til opplyst enevelde. Investorene bør stole på kompetansen til de personene de har ansatt. Men det er ikke alltid så lett. Man blir mye mer involvert, følelsesmessig, i en fotballklubb enn i en møbelfabrikk. Det er det geniale med fotball: Man blir hekta. Og man kan miste perspektivet.