Hvilket VM?

Per Jorsett og andre resultatsamlere går travle tider i møte. Som listen viser der også NM på ski er tatt med skal vi gjennom 39 mesterskapsdager innen utgangen av februar.
Selv umettelige fanatikere og ærgjerrige sportsjournalister sliter nå med å få med seg alt. Det er rett og slett ikke mulig.
Og sånn sett speiler mesterskapsmangfoldet samfunnsutviklingen for øvrig.

Monopol

For 15 år siden kunne vi snakke om Værmeldingen, Tippekupongen, Partilederdebatten og Norsktoppen - alt i bestemt form.
Den gang var hele nasjonens oppmerksomhet fokusert i samme retning, samtidig.
Vi hadde tv-monopol, og vi hadde tipping og hitlister en gang i uka.
Vi hadde færre verdensmesterskap, men de vi hadde, de var vinterens høydepunkter for den sportsinteresserte.

Inflasjon

Blir det for mange høydepunkter, virker de ikke så høye lenger. Alt blir mer på det jevne.
Vinteridrettene har forståelig nok forsøkt å skvise mest mulig penger ut av sponsorer og kjøpere av tv-rettigheter.
Men mange idrettsledere har ikke forstått at inflasjonen i antall mesterskap virker verdiforringende for hvert enkelt mesterskap.
Jo oftere man kårer er mester, jo mindre status får den regjerende mesteren.
Kanskje er det derfor det er lettere å huske hvem som ble europamester på skøyter i 1974 enn hvem som ble det sist helg?

Versting

Skøytesporten vinner suverent i konkurransen om å verdensmesterskapenes versting. Appetitten på å kalle ethvert skøytestevne for vm, grenser til bulemi.
Det er vm i allround og vm i sprint og vm i kortbane og vm i enkeltdistanser. I tillegg til EM selvfølgelig. Og OL som til skøytesportens fortvilelse holdes hvert fjerde år, i stedet for hver fjerde måned.
Da Johann Olav Koss hadde kronet seg selv til skøytekonge ved å vinne tre gull under OL på Lillehammer, fikk han fred i to uker før han risikerte å bli detronisert fordi skøytepampene hadde innkalt til VM på en utendørsbane i Sverige.

Analytisk

Også for mediene får denne utviklingen følger. Det blir færre referater og resultater til noen av lesernes og seernes ergrelse.
Vårt Land har vært i forkant av denne utviklingen. Kanskje har det med våre beskjedne økonomiske ressurser å gjøre. Kanskje skal det tilskrives vår tradisjon for analytisk journalistikk.
Denne avisen er nå i liten grad opptatt av å gjengi hvem som var 0,7 sekunder bak hvem, et døgn etter at bildene begynte å gå i replay på tv og samtidig som man må klikke på gårsdagens nyheter for å finne de samme resultatene i nettavisene.
For ti år siden måtte vi gjøre det samme valget med verdenscupene. Vi la bort den obligatoriske dekningen av Bjørn Dæhlies stavtak i Strbeske Pleso referert fra tv, og vi forsøkte i stedet å sette et kritisk blikk på langrennsportens utvikling.

Ikke garantert

I dag har både VG, Dagbladet, Nrk og TV2 gitt opp å følge hvert eneste verdenscuprenn. Riktignok finner du fortsatt resultatene på Aftenpostens resultatbørs, men det spørs hvor lenge det varer.
TV2 bruker mye ressurser på å promotere basketligaen sin, og har droppet alpinsendingene.
Heller ikke verdensmesterskapene er garantert på tv lenger. Konstituert sportssjef i Nrk, Grethe Johnsen, brukte Dagbladet denne uka til å lese teksten for grådige skiledere:
«Jeg vil ikke advare forbundene mot noe som helst. De er voksne, ansvarsfulle menn som står når de pisser. Men de må velge om de bare vil ha penger, eller om de vil prioritere sendetid. Vi har ikke ubegrensede midler. Det finnes en bunn i Vestfjorden også», uttalte Johnsen.

Historier

Flere av vinterens VM vil ikke bli omtalt i Vårt Land. Andre vil bli omtalt på en annen måte enn det sponsorene ønsker.
Men Vårt Land vil ikke slutte å dekke idrett. Tvert i mot, idretten som universell underholdningsindustri har fått en posisjon som gjør den verdt å overvåke nøyere enn noengang. Og midt i dette sirkuset, finnes det mennesker som har viktige historier å fortelle. Historier som peker ut over seg selv.