Nyheter

– Snart ikke plass igjen til oss palestinere

Palestinske unge trekker oppgitt på skuldrene over USAs Israel-politikk, men mener tiden uansett er i ferd med å løpe fra tostatsløsningen.

– Det er bare bra at Trump endelig sier høyt det vi lenge har visst, at USA tar Israels side og ikke anerkjenner grunnleggende palestinske krav til en levedyktig stat. Å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad er symbolpolitikk som ikke kan endre det faktum at hundretusenvis av palestinere er født og bor i denne byen, som generasjoner før dem, sier palestinske Khalil Abukhadijeh.

32-åringen er ansatt i den Jerusalem-baserte ungdomsorganisasjon PalVision, som er partner med Kirkens Nødhjelp. Sammen med praktikanten Batoul Mufreh er han i Oslo for blant annet å møte stortingspolitikere og fortelle om palestinernes levekår.

LES MER: Pence og Netanyahu fant tonen

Trump presser palestinerne

Mye har gått galt for palestinerne i det siste. USA har anerkjent Jerusalem som Israels hovedstad, og vil neste år flytte ambassaden dit fra Tel Aviv. Samtidig holder USA tilbake pengebistand til palestinske flyktninger, og i Davos truet president Donald Trump på nytt om å kutte støtte til palestinerne hvis de ikke setter seg til forhandlingsbordet.

Det er en fattigdomsrate på 86 prosent blant palestinere i Jerusalem, og dagliglivet både der og på resten av Vestbredden preges av israelske hindringer mot å bevege seg fritt. Khalil Abukhadijeh og Batoul Mufreh bor begge i Jerusalem, men på hver sin kant.

– Jeg får knapt tid til å være sammen med mine tre barn på fem, tre og ett år. Arbeidsdagen varer åtte timer, men som regel er jeg først hjemme etter 14 timer, etter timevis ved sjekkpunkter og i stillestående trafikk på grunn av israelske sikkerhetstiltak. Når jeg kommer hjem er jeg utslitt, og barna har lagt seg, sukker Khalil Abukhadijeh.

LES MER: Har satt Norge i umulig skvis

Forsinkes av sikkerhetstiltak

Batoul Mufreh er allerede utdannet jurist. I praksisperioden på et advokatkontor fikk hun knapt tid til annet enn å jobbe og stå i kø ved sjekkpunker når hun skulle bevege seg mellom palestinske byer på Vestbredden.

– Det er som å måtte krysse landegrenser flere ganger hver dag, alltid usikker på hva som vil skje. Vil vi bli sluppet høflig gjennom bare ved å vise ID, eller vil det bli avhør og problemer, sier den unge juristen.

Hun ble født i Jerusalem før det ble reist massive israelske betongmurer gjennom byen. Nå er familien havnet på «feil side» av muren.

– Med min palestinske ID kan jeg ikke dra inn i byen jeg er født, uten god begrunnelse og søknad i god tid. Jeg kan heller ikke håpe på å bli forelsket og gifte meg med en palestinsk mann med permanent oppholdstillatelse i Jerusalem, for hvordan skal jeg klare å treffe en slik mann, spør 24-åringen lakonisk.

LES MER: Palestinernes nye idol

Lang kamp for fødselsattest

De to forteller sine historier for å illustrere hvor krevende og nedverdigende det er å vokse opp i okkuperte områder. Khalil Abukhadijeh sier det tok tre år og utallige timer å skaffe all den dokumentasjon som israelsk byråkrati krever, for at den førstefødte datteren skulle få en fødselsattest som er nødvendig for å få såkalt permanent oppholdstillatelse.

Rundt 300.000 palestinere i Øst-Jerusalem har slik permanent oppholdstillatelse i Israel. De har rett til noen sosiale tjenester, men kan ikke delta i valg og har ikke pass. Rundt 180.000 av dem bor utenfor muren.

– For mange er det en daglig kamp bare å kunne bli boende. Israel fører en systematisk politikk for å tømme Jerusalem for palestinsk befolkning. Ser du Gamlebyen fra luften, vaier israelske flagg over stadig flere bygninger som følge av at bosetterorganisasjoner har fått økt kontroll. Israel vil ha Jerusalem, men uten palestinerne, mener Abukhadijeh.

LES MER: Vil kutte støtte til boikott-organisasjoner

Flere ganger drevet på flukt

32-åringen frykter selv å miste muligheten til å beholde familiens hus i Jerusalem. Familietradisjonen er i så måte dyster. Da staten Israel ble opprettet måtte bestefaren flykte fra familiens bosted der Ben Gurion-flyplassen ved Tel Aviv i dag ligger, til Ramallah, og senere til Jerusalem.

– Det eneste bevis på at jeg eksisterer, er min status med permanent oppholdstillatelse i Jerusalem. Mister jeg den, vil ikke palestinske myndigheter gi meg palestinsk statsborgerskap. De vil ha meg boende der, som et bevis på at byen tilhører oss. I realiteten er vi statsløse, sier Abukhadijeh.

Selv om han fortviler over en okkupasjonspolitikk som for eksempel betyr at det er umulig å samle hele storfamilien til de tradisjonelle måltidene etter solnedgang under islams hellige måned ramadan, har han ikke gitt helt opp håpet.

– Men da må det internasjonale samfunn ta helt andre og mer radikale grep, som de gjorde for å bli kvitt apartheidstyret i Sør-Afrika. Ikke minst for å stanse og reversere Israels stadige utvidelser av bosettingene, som sammen med israelske veier og infrastruktur har gjennomhullet og splittet opp det lille landområdet som skulle bli vår framtidige stat.

LES MER: Israel boikotter fredsprisvinner

Mener boikott er nødvendig

De to unge palestinerne har vanskelig for å se at Israel kan tvinges til endringer uten internasjonalt press som boikott av virksomhet i okkuperte områder. De er også oppgitt over det svake og splittede palestinske lederskapet. Men har de fortsatt tro på en tostatsløsning?

– Jeg er pessimist, men tror ikke på enstatsløsning som et alternativ. I okkuperte områder opplever vi diskriminering på daglig basis, og jeg tror det bare ville bli enda verre i én stat. Men fortsetter det som nå, er det uansett i løpet av et par års tid ikke plass igjen til en egen palestinsk stat, sier Batoul Mufreh.

Bekymret for å få jobb

Khalil Abukhadijeh tror den realiteten er her allerede. Han merker at unge palestinere i økende grad begynner å se for seg enstatsløsningen. Men det de bekymrer seg mest for, er økonomiske problemer og muligheten til å få en jobb etter utdannelsen; å skape seg et trygt og vanlig liv.

– Folkelig opprør? Nei, det vil ikke skje denne gang. Internasjonal humanitær rett garanterer ulike former for motstand, men nå har vi tapt nok. Vi har ikke fått noe siden Osloavtalen gav oss finansiering til de selvstyrte områdene, men det er ikke det vi har bedt om. Vi vil ikke leve på vann og brød som blir gitt oss som nødlidende. Vi vil bare ha retten til å flytte tilbake til det hjemmet som er tatt fra oss, der vi kan forsørge oss selv, sier Abukhadijeh.

Les mer om mer disse temaene:

Geir Ove Fonn

Geir Ove Fonn

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter