– Jeg har vært forbausende godt humør hele tiden

– Forskjellen på deg og meg er at nyrene mine står utpå gulvet her, sa Karsten Isachsen da han stilte til Min tro-intervju i Vårt Land i 2014.

Tre dager i uken satt han ved dialysemaskinen på Hallingdal sjukestugu i Ål og fikk renset blodet.

I går døde den kjente presten og forfatteren. Han vil bli husket som en fornyer av norsk prekenkunst, og for at han ga ut 35 bøker og reist rundt i hele Norge og holdt over 4.500 foredrag.

– Det viktigste i livet er ikke å være korrekt, men et levende menneske, sa Isachsen i Min tro-intervjuet.

I 2014 ble Karsten Isachsen tildelt Petter Dass-prisen. Han var «folkets talsmann overfor Kirken vel så mye som Kirkens talsmann i folket», mente juryen.

LES HELE MIN TRO-INTERVJUET HER: Prest på rens

Forbausende godt humør

I Min tro-intervjuet kalte Isachsen tiden med sykdommen en god fase av livet.

– Det skjer noe alvorlig. Det går an å møte dette på en god måte. Jeg er i forbausende godt humør, og har vært det hele tiden. Jeg er ikke deprimert. Det er jeg for dum til, sa Isachsen.

Da han var 50, fikk han konstatert diabetes. I 2013 sviktet nyrene og han måtte gå til dialyse,

– Da var det full krise. At denne maskinen er oppfunnet, er ganske fantastisk. Den fantes ikke for 40 år siden. Man transplanterte ikke nyrer til folk over 60. Jeg hadde vært død som en sild da. Så jeg har vært heldig med timingen, sa den daværende 70-åringen.

LES OGSÅ: På Karsten Isachsens bursdagskake står det: 'Tjukken er 70'

Ikke følelser

– Noe av det jeg liker best ved troen, er at den er usentimental, fortalte Isachsen.

– Det knytter seg mye følelser til troen, men den er ikke bygget på følelser. Juleevangeliet åpner med ordene «Factum est ...». «Og det skjedde ...». Når det gjelder påsken, tror jeg at alt har skjedd. At han ble tatt og klistret opp på korset. Jeg synes det er så troverdig, at jeg opplever ikke at mitt intellekt står og slåss mot evangeliet. Jeg tror det skjedde sånn som det står.

Han fortalte også at han ikke har tvilt på evangeliet og Jesus, men på seg selv, på verdiene vi har i vår kristelige sammenheng her i landet, og hva vi sier er viktig og ikke viktig.

– De som rangerer homofilt samliv foran jordens undergang, tredje verdenskrig og smelting på polene, de er på bærtur, sa Isachsen.

Da han var nyutdannet prest på midten av 1970-tallet ble Isachsen spurt om å holde preken på en solidaritetsgudstjeneste for homofile. Han ble advart om at det ville være å akseptere homofili.

– Jeg svarte ja uten å nøle. Den kvelden mistet jeg halvparten av norske prekestoler for resten av livet. Og jeg visste det.

Privatpraktiserende biskop

I et intervju fra 2013 fortalte Isachsen at han som 35-åring definerte sine bispeambisjoner for seg selv. En god sersjant skal jo ha et ønske om å bli general, resonnerte han.

– Jeg likte halvparten av bisperiet: Å tale til fullsatte kirker, å ta meg av prester og å bo i en bispebolig. Den andre halvparten - papirarbeid, mediekontakt, komitémøter, tittelen, embetet og prestisjen - mislikte jeg.

Da han så på det som tiltrakk ham ved bispejobben og sammenlignet med det han har fått, var han såre fornøyd, fortalte han i intervjuet: Han har fått preke i fullsatte kirker over hele landet. Han har kunnet ta seg av prester ved å tilby dem losji og fellesskap på gården sin. Og at han har bodd bedre enn han kunne gjort i noen bispegård.

Historien kulminerte selvsagt i en elegant formulering:

– Jeg ser på meg selv som en privatpraktiserende biskop. He, he.

LES OGSÅ: – Bibelen er fri for humor. Det har gjort at jeg har tvilt mange ganger

Bodde alene. Karsten Isachsen levde alene, men hadde likevel mye folk rundt seg.

– Da jeg staket ut kursen for livet mitt, visste jeg at jeg ville bo nær ødemarken og samtidig ha et rikt, sosialt liv. Den kombinasjonen høres jo umulig ut, men det har jeg fått til, fortalte han i intervjuet.

Han var samtidig åpen om at han iblant savnet «en kvinne å være våken med og sove sammen med».

Isachsen fortalte også hva han så for seg når livet var over.

– Når jeg kommer til himmelen, håper jeg at mine seks hunder vil komme løpende og ta meg imot, sa han i 2013, og fortsatte:

– Om jeg døde i morgen, ville det ha vært i en tilstand av bare takknemlighet.