Erling Rimehaug

Tidligere redaktør i 
Vårt Land

Fjernsynsserien om 22. juli brakte meg tilbake til 
kaoset i Oslo sentrum like etter at bomben smalt. Og til den fortettede stemningen i Rettssal 250 i Oslo Tinghus. Begge
 deler vekket sterke følelser til live - selv om jeg ikke hører til dem som var direkte berørt.

 

Utenfra

Jeg var på vei fra Vårt Lands lokaler i Grubbegata
 rett ved regjeringsbygget da det smalt. Egentlig skulle jeg til Deichmann, men bestemte meg for først å kjøpe en regnjakke - og det reddet trolig livet mitt. Så fikk jeg beskjed om at Vårt Lands 
redaksjon var evakuert til Abildsø, og at jeg måtte dra dit.

Drosjesjåføren var innvandrer. Vi sa ikke noe til hverandre. Men jeg tenkte: Jeg håper det ikke er dere som har gjort det. Jeg tror han tenkte det samme.

«Vi har levd i en boble av trygghet. Det forferdelige kunne skje andre steder, men ikke hos oss. Nå er boblen sprukket», skrev jeg der i stua på Abildsø, uten å vite hva som skjedde på Utøya.

Jeg trodde - som de fleste andre
- at det var terror utenfra som hadde rammet oss. Men det var ikke de andre som sto bak. Det var en av våre egne. Terroren kom innenfra.

 

Innenfra

Var det derfor vi gikk i rosetog og snakket om kjærlighet? Ville vi gjort det hvis 
gjerningsmannen var en muslim med bakgrunn fra et annet land? Det var som vi måtte bevise at vi ikke er slik, at dette er noe vi ikke vil vedkjenne oss.

Når jeg nå har lest gjennom det jeg skrev i året som fulgte, ser jeg hvor mye som handlet om å komme til rette med at ondskapen 
hadde rammet oss innenfra. Var det en gal manns verk? Var det en forklaring vi kunne leve med?

«Hadde han noe valg?» spurte dommer Elisabeth Arntzen da hun oppsummerte saken. Og hun svarte ja. Han hadde hatt en vanskelig barndom, han har en skadet personlighet. Men han visste hva han gjorde, og han kunne valgt ikke å gjøre det. Derfor ble han dømt.

Han ble dømt for sine handlinger. Ikke for sine meninger. Var det meningene som førte til handlingene? Det ble ikke avklart i rettssalen.

 

Smitte-effekt

Høyreekstrem
 terror er en like stor trussel som islamistisk terror, sa PST sist uke. Flere terrorister verden rundt 
viser til Anders Behring Breivik og hans manifest som begrunnelse.
PST mener det øker sjansen for nye terrorhandlinger også her. Det har allerede skjedd en gang, i Bærum i fjor.

Tankegodset i Breiviks mani
fest ble ikke diskreditert, slik de flest av oss håpet og trodde. Tvert i mot har det blomstret opp og spredt seg. Det viste seg å ha smitte-effekt.

«Det som trengs for at et normalt menneske skal gjøre slike ting, er at man overbeviser seg selv om at 
mennesker er farlige fiender. Så farlige at de ikke kan tilkjennes
 menneskelighet. Hvis vi er 
redde for den ondskapen vi ser hos Breivik, er ikke spørsmålet
om vi skal se til høyre eller 
venstre. Det vi må frykte er nedvurderingen av menneskers 
verdi.» Dette skrev jeg midt under
rettssaken.

Begreper som «islamkritikk» og «innvandringskritisk» blir misvisende. Det er utvilsomt sider
 av islam som trenger kritikk, og innvandringen har gitt oss 
problemer. Å la være å snakke om det, skaper grobunn for mistillit og frykt.

 

Hardere

Det er ved menneske
synet skillet går. Der mennesker av annen religion, annen kultur, hudfarge eller politisk oppfatning omtales på en måte som umenneskeliggjør dem, er vi på gale veier. Eller når frykten for de andre blir så truende at løsningen blir å fjerne dem.

22. juli førte ikke til at slike 
ytringer ble umulige. Tvert om ser jeg nå stadig mer av dem, og ikke bare i de mørke krokene på internett eller i kommentar-
feltene til obskure nettsteder.

Er det noe som har forandret seg etter 22. juli 2011, så er det at samfunnsdebatten er blitt hardere
 og mer polarisert. Den største trusselen mot ytringsfriheten er at de som ikke har de hardeste og spisseste meningene, trekker seg fra samfunnsdebatten, fordi 
de ikke orker skjellsordene, mis
tenkeliggjøringen og aggresjonen.
 Dermed blir ytterfløyene stående
 alene om å hisse hverandre opp, og det skapes et inntrykk av et samfunn i dyp konflikt. Det skaper 
mistillit og frykt.

 

Ideene

Vi har i mange år fryktet 
terroren utenfra. Den har fortsatt ikke rammet oss. Det betyr ikke at den er ufarlig, og at det ikke er grunn til å frykte den.

Men jeg opplever at vi fortsatt ikke er kommet til rette med at terroren rammet oss innenfra. Det var «en av oss», som Åsne Seierstad skrev.

22. juli-serien antyder linjer både til sviktende barnevern og til politi som ikke fungerer. Det ligger noen forklaringer der. Men like lite som vi forklarer islamistisk terror med terroristenes vanskelige oppvekst, kan vi forklare høyreekstrem terror bare med gjerningsmannens vanskelige bakgrunn og plagede sinn. Ideene betyr noe.

Derfor må vi spørre om verdigrunnlaget i samfunnet vårt står støtt nok. Om menneskeverdet er mer enn en besvergelse som vi ikke tar fullt på alvor i vår praksis.

Vi er ikke ferdige med 22. juli.

LES FLERE KOMMENTARER:

«Vi trenger ikke feilaktige fortellinger om at verdiene skapes i ett fylke for så å sløses vekk i et annet»

Sven Egil Omdal: «Historien har lært oss at det finnes en vei fra 'kakerlakk' til folkemord»

«Mange ble rørt over Abid Rajas inntreden i regjeringen. Kjent som muslim, urokråke og barnevernsbarn. Men Hadia Tajiks bakgrunn og klassereise har vi nesten glemt. Kanskje har det noe med kjønn å gjøre?»