Bearbeidelse tar tid. Det har gått åtte og et halvt år siden en høyreekstrem mann fra Oslo vest valgte ondskap og destruksjon for å uttrykke sitt skakkjørte politiske budskap. Jeg tror vi alle husker akkurat hvor vi var da bomben destruerte Regjeringskvartalet. Og hvor kvalme og redde vi ble, da det gikk opp for oss at terroristen bare så vidt hadde begynt på sin usle grusomhetsgjerning, og var i ferd med å skyte barn og ungdom på Utøya.

På samfunnsnivå

I alle traumatiske og dramatiske hendelser legges grunnlaget for bearbeidelsen med det samme. På overordnet nivå, i samfunnssamtalen, er det avgjørende at ledere sier de rette tingene, gjør det rette. Deretter er vi avhengige av at rettssamfunnet fungerer godt, at vi får informasjon om hva som skjedde og at vi ærlig og grundig undersøker hvordan vi kan unngå slike hendelser i fremtiden.

Gode verktøy

Vi fikk mange verktøy til vår traumebearbeidelse etter 22. juli: Våre politiske ledere og vårt statsoverhode, kong Harald, var stødige, varme og kloke. Vi gikk i tog, vi la ned roser. Jeg opplever også at pressen besto testen: Den var nådeløst avdekkende, ga rom for de mange, vonde historiene til ofrene og dekket rettsprosess og sakkyndigrapporter med kritisk blikk. Deretter kom Gjørv-kommisjonen, forskningen og gjenoppbyggingsfasen. Denne veven av kunnskap og respons er avgjørende for at samfunnet skal heles.

Den nye testen

De som har hatt den aller tyngste børen, er ofrene og deres pårørende. Hvor tungt det er å finne veien tilbake til hverdagen, kan jeg knapt forestille meg. For dem er hver nye rapport, film, bok og hver tweet og Facebook-kommentar med nye konspirasjoner, rasisme og hat, med på å gjenskape traumet. Små ting kan få det skjøre livsfundamentet de er i gang med å gjenoppbygge, til å vakle. Vårt samfunns evne til å ta ansvar for disse, er den prøven vi akkurat nå blir testet for. Jeg er ikke trygg på at vi består den testen.

Bærere av samfunnsoppdraget

Derfor er tv-serien 22. juli av Sara Johnsen og Pål Sletaune så viktig og så god. For hva med hver og en av oss og vår traumebearbeidelse? Vi som bare var i hendelsenes ytterkant? Filmparet har skapt vår historie. Terroristen er ikke annet enn en bifigur. Hovedpersonene er de som bar samfunnsoppdraget den dagen: Akuttsykepleierne, journalistene, presten, campingturisten, politimannen, renholdsarbeideren. De som kunne vært oss.

Bearbeidelsen stopper opp

«Etter rettssaken var terroristens historie veldig godt belyst. Han fikk så stor plass. Og vi synes egentlig ikke han er den mest interessante i denne hendelsen. Det var mye mer interessant å se på det samfunnet han prøvde å ødelegge», har manusforfatter Sara Johnsen uttalt til Aftenposten.

Filmskaperne har også gitt plass til mannen som brøler anklager mot en innvandrer på gaten etter bombedrønnet. Han var ikke den eneste som tok det for gitt at vi nå hadde opplevd det første islamistangrepet på norsk jord. Han var heller ikke den eneste som ikke gjorde eller tenkte det «eneste rette» den dagen. Og der er vi ved kjernen av hvordan bearbeidelse av dramatiske hendelser kan stoppe opp – ikke bare hos ofrene, men også hos oss som er berørt på andre, langt mer perifere måter.

Skammens plass

I 2015 forsvarte psykolog Tuva Øktedalen sin doktorgradsavhandling om skam og traumer. Øktedalen er forsker ved Modum bad og hadde fulgt 65 pasienter som led av posttraumatisk stresslidelse. De hadde opplevd ulike former for traumer, noen av dem for mange år siden. Hun konkluderte med at skam er en følelse det er lett å overse etter traumer, og også den følelsen som blir den mest sentrale hos de ofrene som ikke kommer seg videre. Hvorfor det? Jo, fordi vi gjerne føler at vi har gjort noe feil, handlet på måter som bryter med våre egne normer, ikke vært heltemodige nok eller kloke nok.

«Skam er en av de største hindringene for å bli bra etter traumatiske opplevelser, men skammens natur er at den er skjult og derfor lett å overse», har Tuva Øktedalen uttalt til bladet Psykisk helse.

Også blant Utøya-overlevende har skamfølelsen vært en del av reaksjonsmønsteret. 44 prosent av de overlevende opplevde skyldfølelse, 30 prosent sa at de hadde følt på skam etter angrepet, ifølge Dagens Medisin.

Vi tolker konsekvent feil, særlig i kriser

Vi mennesker trenger sammenheng, helhet og en opplevelse av å ha kontroll over livene våre. Når dramatiske hendelser oppstår, forsvinner den kontrollen brått. Den delen av hjernen vår som aktiviseres i faresituasjoner, har ett oppdrag: Overlevelse. Da er vi raske med å lage vår tolkning av det som skjer. Den er svært ofte, om ikke alltid, full av feilkilder. I etterpåklokskapens lys, når rasjonaliteten er tilbake, kan våre egne handlinger og reaksjoner fremstå som merkelige, ja, helt absurde og uforståelige. Da kommer spørsmålene som forsinker helingsprosessen: Er jeg virkelig en slik person som bare er opptatt av å redde meg selv? Kunne jeg virkelig ikke ha gjort mer? Skam er aldri konstruktivt.

Summen av oss

På søndag er det en ny episode av 22. juli-serien. Jeg anbefaler alle å se den. Den er god traumeterapi for oss som folk, fordi den tar oss med tilbake til hverdagslivet den vonde fredagen. De fleste av oss var statister den dagen, men opplevde like fullt et nasjonalt traume. Vi kan godt bruke litt ettertanke nå på hva vi tenkte da og hva det gjorde med hver og en av oss, at en ung mann gikk til angrep på verdiene våre. For samfunnsansvar er summen av våre holdninger og handlinger.

 

• LES OGSÅ Vårt Lands anmeldelse av tv-serien 22. juli: Norge sett gjennom terror-prismet.

• Veslemøy Østrems kommentar om sorg og prestens førstelinje-tjeneste.