Har kastet ut badevekten

– Jeg trenger ikke utsette mine døtre for flere fristelser enn nødvendig, sier Signe Husebye Lippestad.

Hjemme hos familien Lippestad på Nordstrand i Oslo har de bevisst valgt bort å ha badevekt. Til sammen har hun og ektemannen Geir Lippestad, som var forsvarer under 22. juli-rettsaken, åtte barn. Signe har født seks av dem.

– Vekten er bare en del av utseendet. Jeg har ikke lyst at barna mine skal bli opphengt i kilo og at dagen skal preges av det.

Mer press

I gangen står det to store, gamle plansjer kjøpt på loppemarked. Et av dem er av fosterets utvikling, den andre er om kvinnens kjønnsorgan.

– Jeg kunne egentlig tenke meg å ha dem i stuen, men vi har ikke plass. Her er det for mange vinduer, sier Lippestad og tester ut om de kan passe på toalettet i gangen.

49-åringen mener at kroppspresset er sterkere nå enn da hun selv vokste opp.

– Selvfølgelig var det kroppspress før også, men nå er folk mer eksponert. Både blogger, tv-serier og reklame handler om hvordan man skal se ut. Da jeg vokste opp var det én kanal på tv og ingen reklame. Nå er det mye mer massivt. Du kommer ikke unna presset og kan ikke være likegyldig, sier hun.

Slitsomme krav

Kroppens betydning i samfunnet har forandret seg radikalt, mener Paul Otto Brunstad. Han er teolog, har skrevet doktorgrad om ungdom og livstolkning, og jobber som professor ved NLA Høgskolen i Bergen.

– Kroppens rolle i hverdagen har gjennomgått en dramatisk endring ved at arbeidslivet har endret seg, sier Brunstad.

Tidligere var arbeidsoppgavene mer fysisk krevende for mange. Kroppen var i seg selv et viktig redskap for å skaffe seg daglig brød. Ifølge professoren har kroppen nå fått en større rolle i fritidssfæren, og mer som identitetsmarkør, enn som en integrert del av arbeidslivet.

– Mer slitasje

På en måte har kroppen fått det lettere, mener han, fordi den blir utsatt for mindre slitasje på den tradisjonelle måten. Samtidig blir «den frigjorte kroppen» stilte enda tøffere krav til.

– Hvilke krav snakker vi om?

– Vi er veldig opptatt av sunnhet og helse og har et urealistisk bilde av hvordan kroppen skal se ut. Alle kjenner uttrykket: «Å komme i form». Men hvem sin form er det?

– Identiteten bygges på en radikal måte til det ytre, til overflaten. Det kroppslige blir det som reflekteres i andres øyne og som gjør en synlig. En oppnår status og verdi nettopp ved å eksponere seg.

Unngår temaet

– Tror du døtrene dine har et annet forhold til kropp, enn hva du hadde da du var ung, Lippestad?

– Jeg vet ikke helt. Jeg har både små og store døtre, og en datter som har en veldig annerledes kropp. Det kommer også an på personligheten. Jeg har alltid prøvd å være bevisst på hvordan jeg omtaler både min egen og andres kropp. Og hvis barna snakker om seg selv, så prøver jeg å rettlede dem.

– Hvordan gjør du det?

– Jeg snakker om kropp som et arbeidsredskap, den har en funksjon og skal brukes. Alle kropper er forskjellige. Det finnes ingen form som alle kropper skal presses inn i. Noen er tynne og magre, andre er kraftigere, dette handler om gener og personlighet, sier Lippestad og fortsetter:

– Jeg prøver å unngå at utseende blir et tema, slik at ikke ungene begynner å sammenligne seg med andre.

Annerledes er normalt

Hos familien Lippestad mener Signe det er «helt normalt» å se, eller å være, annerledes. Ved siden av trappen opp til andre etasje har de heis.

Signes datter Josefine, på snart 18 år, har nemlig en sykdom som ødelegger skjellettet og gjør at hun sitter i rullestol. For to år siden døde Geir Lippestads datter, Rebekka, som hadde en alvorlig muskelsykdom. Familien er også avlastningshjem for et barn med Downs syndrom.

– Hvordan snakker dere om kropp og selvbilde her hjemme?

– Vi tuller jo mye om det å være funksjonshemmet. Selvsagt skal vi være respektfulle, men det blir feil hvis vi ikke kan tøyse med det. Datteren min er ganske ironisk på egne vegne, sier Lippestad og smiler.

– Hvilke konsekvenser tror du det får hvis speilbildet og selvbildet er tett knyttet sammen?

– Det kommer an på hvilke selvbilde man har og hvilke forventinger man har til speilbildet. For meg er det viktig å bygge opp en god selvfølelse, mens selvtilliten kan variere i ulike situasjoner, sier hun og fortsetter:

– Jeg har et godt selvbilde, men i noen situasjoner er jeg selvfølgelig usikker. Hvis vi greier å bygge barn med god selvfølelse, finner de kanskje sin måte å være på og se ut på, selv om det ikke passer til idealene.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Et tilfluktssted

På bloggen sin skriver Brunstad at vi lever i en tid hvor stabile strukturer løses opp, ikke minst gjelder dette familien. Denne usikkerheten i nære relasjoner gjør at kroppen, for mange, blir det siste tilfluktssted.

Ofte er det den retusjerte og perfekte kroppen som vises frem. Dette kan føre til motløshet for dem som sammenligner seg med andre.

– Når avstanden mellom ideal og virkelighet blir påtrengende stor, blir det vanskelig å etablere mening og en trygg identitet på et lavere nivå enn det fullkomne, sier Brunstad.

Han tror undersøkelser som viser en omfattende trøtthet blant unge kan ha sammenheng med «perfeksjonismens forbannelse» som nå tar noe av livsgleden og frimodigheten fra både unge og eldre.

– Vi liker å snakke fint om mangfoldet i festtaler, men vi klarer ikke leve med dette mangfoldet. Vel, vi klarer å leve med det, men ikke for egen del, sier han.