Yrjan fant Jesus i mørket etter 22. juli

Det er 24. juli 2011. I blomsterhavet utenfor Oslo domkirke står en 22-åring med mørkt, rufsete hår. Han er rasende. På den norske stat, på Anders Behring Breivik, men også på seg selv. For hvorfor lo han av høyreekstreme som tok til orde for vold? Hvorfor var han ikke selv på Utøya? Hvorfor levde han fortsatt, når så mange av vennene hans var døde?

Yrjan går inn i kirken. Den er full av mennesker i sorg, frykt og fortvilelse. Men det var noe mer her inne.

Så faller en tåre. Og en til. Venner veksler blikk mellom hverandre. De ser at Yrjan, den rebelske gutten som aldri viste følelser, er den av dem som nå gråter mest. Midt i domkirken rant den harde fasaden bort.