OVERSIKT: Favorittstedet til Johannes ligger på naboens eiendom. – De har en høyde der jeg har oversikt over gården vår. Jeg liker å ha fugleperspektiv. Tatt hjemme på gården i Skjeberg.

– Kristendommen kan ikke forstås. Den må erfares

Siden ungdommen har predikantsønnen lett etter noe autentisk. Nå er han prest i Den ortodokse kirke og dyrker sin egen mat. 

William Matteus Fonn
Journalist
Publisert

«Herre Jesus Kristus, Guds sønn

Forbarm deg over meg

En synder»

– Denne bønnen bærer jeg i hjertet og prøver å be hele tiden, sier Fader Johannes Solberg, som forsøker å «be uavlatelig»

– Jeg blir trist når jeg tenker på at jeg kan gå to timer uten å takke Gud for at jeg er til.

FULLT KAPELL: Kvelden før Vårt Land kommer var kapellet fullt av mennesker, for å feire St. Hansaftens-gudstjeneste.

Johannes Hvaal Solberg

  • 45 år
  • Gift med Ingrid Lucia
  • Bor i Kvastebyen utenfor Skjeberg, med seks barn kone og foreldre
  • Prest i Guds Moders Hensovnelse menighet i Sarpsborg
  • Bonde på økologisk gård
  • Jobber med trefelling og linjehogst
  • Phd i teologi ved Menighetsfakultetet
  • Nylig utgitt boken: «Teknologi, velsignelse eller forbannelse?»

Han ser på et ikon av St. Johannes. Det er sankthansdagen.

Sollys trenger inn og viser røkelsen som et tåketeppe over ikonene. Utenfor hopper Johannes’ to yngste barn på trampolinen og en hund løper rundt på tunet.

Fikk wow-opplevelser av sekulære filosofer

Han vokste opp i Nordfjordeid og Aurskog-Høland, der faren gikk fra å være indremisjonspredikant til prest i Den norske kirke. 

– Troen har alltid vært til stede, sier Johannes, som ikke kan komme på en eneste tvilsperiode i livet.

Som tenåring ble han interessert i historie og filosofi.

– Jeg fikk ofte wow-opplevelser av å lese filosofer som Nietzsche, Descartes, Hume, sier han, som på denne tiden gikk på en luthersk internatskole.

Der traff han Ingrid, som han giftet seg med da han var 20. Han skulle egentlig i Telemarksbataljonen, men endte som teologistudent da tjenesten ble utsatt.

Som studenter lette de etter noe autentisk, men katolisismen var uaktuelt for hans lutherske kone.

Det var tidlig 2000-tall og en ny bevegelse hadde begynt å ta form. Johannes og Ingrid ble med de såkalte gammelkatolikkene, i form av Den nordisk-katolske kirke, som ønsket å forene øst og vest og være en kirke som både ortodokse og katolikker kunne godta.

Da ideen om vestlig kristendom røk

– Jeg ser nå at det er et helt umulig prosjekt. Det er for store motsetninger, sier Solberg, som sammen med familien var med i kirken i 14 år.

KRISTENDOM: For Solberg er det fellesskapet og kjærligheten som er det mest sentrale i kristendommen. – Du kan ikke være kristen på egen hånd. Kristendommen er et fellesskap som tar del i Guds fellesskap. Det kan ikke forstås. Det må erfares.

Han skrev doktorgrad ved MF, der han blant annet studerte romersk-katolske tenkere. For Johannes røk hele ideen om vestlig kristendom. De forlot den nordisk-katolske kirke.

– Hva gjorde det med troen deres?

– Min kone har en sterk tro. Hun sa: «Nå må vi bare be til Gud, være stille for ikonene, tenne lys og være lydhøre for om det finnes en vei vi skal gå.»

Veien skulle vise seg å komme raskere enn de tenkte. De ble spurt om de kunne huse fem greske munker.

– Vi tok de imot og jeg var ivrig på å diskutere med dem. Ortodoksi var fremdeles eksotisk i Norge på denne tiden.

En av munkene, Damaskinos, fikk velsignelse til å bli hos Solberg-familien.

– «Jeg bare blir her litt» sa han. «Så koselig,» tenkte jeg, sier Solberg, før han forteller om kvelden som forandret alt. 

TROSSAMTALER. Som ung så Johannes veldig opp til faren sin og de hadde ofte samtaler om tro, både de to og hele familien.

Å hvile på Kirkens skulder

Fader Johannes forteller at de ofte satt oppe om kveldene og pratet. En av disse kveldene satt de med litt rødvin og så på YouTube-videoer med liturgier. 

– Jeg var sliten etter en lang arbeidsdag. Hodet mitt falt ned på skulderen til Damaskinos og så sovnet jeg der vi satt. 

Slik ble de sittende til klokken fire på morgenen. 

– «Sitter du her ennå», spurte jeg da jeg våknet. «Ja, jeg sitter her slik at du fikk sove» svarte Damaskinos.

– Da skjønte jeg at her er det en kjærlighet som er altomsluttende, sier Solberg som opplevde det som om kirken selv hadde holdt armen rundt ham gjennom natten.

– Jeg hadde alltid hatt Gud som far, men ikke alltid kirken som mor.

LYKKELIG: – Lykke er et produkt av å gjøre meningsfulle ting, men jeg har det fint i naturen. Og så har jeg det fint i min egen stue, når barna sover, kona strikker og jeg kan kose meg med en bok til et glass rødvin eller en øl. Da har jeg det fredfullt og fantastisk

Å våkne på skulderen til Damaskinos ble vendepunktet som gjorde at Solberg og familien etter noen måneder ble tatt inn i Den ortodokse kirke.

– Den ortodokse kirke er universell, den finnes nesten overalt. Du kan alltid ligge på skulderen til noen.

– Du har vært innom tre kirkelige tradisjoner? Har troen din forandret seg?

– Egentlig ikke. Jeg var aldri protestant. Jeg har hatt en ganske lik tro, men i ulike tradisjoner, sier Solberg, som mener protestantisk tro er paradoksal.

Jeg hadde alltid hatt Gud som far, men ikke Kirken som mor.

Fader Johannes Solberg

– På bedehuset sier man at det ikke skal være gjerninger, bare tro, men settes likevel store forventninger til hvordan man skal leve. Da er det lett å bli forvirra og føle seg som en skit. Det er så masse forventninger som ikke blir uttrykt.

Solberg tror det er derfor flere oppsøker Den ortodokse kirke.

TIDLIG MORGEN: En gang hadde de besøk av et munk og da stod de opp klokken fire for å rekke liturgi og morgenbønn før Johannes skulle på jobb. – Jeg får en helt annen kraft av å starte dagen slik. Det har ikke så mye å si om jeg er trøtt eller sulten. Gud gir meg det jeg trenger uansett.

– Vi uttrykker forventninger. Hvis du vil delta i kirken, så vil vi hjelpe deg ved å sette krav til deg. Det er det Jesus gjør.

Hans største ankepunkt mot protestantismen er at troen blir for teoretisk. Han mener at alle ting som skal tros på må leves.

– Man kan diskutere teoretiske ting, men det blir så langt unna livet, sier han.

Tar ansvar for egen eksistens

Johannes setter seg på huk i det høye gresset. Ella, den modigste av sauene, kommer nølende frem med myke steg. Pelsen hennes er tett, grov og varm mot håndflaten til Johannes. Han stryker henne bak ørene, og Ella skyver hodet inn mot armen hans. Hun vet at han er trygg.

– Dyrene kan kjenne intensjonen vår, sier han. 

Han mener gudsforholdet bringer ham nærmere naturen.

– Dyrene vet om du bare vil slakte dem eller komme for å være god mot dem, sier Solberg som har bier, sauer, høner og en kjøkkenhage med flere vekster enn han har oversikt over.

– Vi er selvforsynte.

– Helt selvforsynte?

– Nei, ikke på vaskemiddel, sier Solberg og ler.

NATUR: Johannes mener flere burde dyrke mer mat selv og ha mer respekt for maten: – Vi må huske på at maten vi spiser har vært verdifulle levende vesener som var skapt av Gud.

– Men vi har valgt å ta ansvar for vår egen eksistens, sier han. 

I den største åkeren skal Solberg så blomstereng.

– Biene trenger enger som ikke er fulle av sprøytemidler.

– Hvorfor har du valgt å dyrke økologisk og å dyrke maten selv?

– Ateismen og sekularismen har gjort samfunnet vårt veldig distansert til naturen. Vi er vitner til en grådighetskapitalisme ute av kontroll, sier han.

Vil skape en Edens hage

Solberg er kritisk til det norske A4-livet med ultraprosessert mat, lett tilgjengelig underholdning og sydenferier.

– I stedet for å flykte til Syden, må vi heller skape oss et liv her hjemme vi klarer å leve i.

For Johannes er gården en liten Edens hage som viser at det går an å leve annerledes.

NATUR: Gårdsdriften og natursynet hegner tett sammen med troen. – Når vi tror på Gud er det naturlig å ville leve i pakt med det Gud har skapt.

– Jeg anbefaler å begynne i det små. Se en time mindre på Netflix, dyrk poteter og få deg noen høner. Da er du i gang.

Et annet forbilde er Fader Dorotei, som er munk i et kloster i Sverige. Familien reiser ofte dit.

– I en verdslig tid er det viktig å ha tilknytning til et kloster. Der kan troen leves uten kompromiss.

Mange helgener har hatt tett forhold til naturen, som Serafim av Sarov som sov ved siden av en bjørn. Slike helgener er forbilder for Johannes.

Tidlige morgener og lange bønner

På en vanlig dag reiser Johannes seg fra sengen før solstrålene har krøpet over åskammen. Han går over gårdsplassen og bort i kapellet. Foran ikonet bøyer han seg helt ned til gulvet. Pannen berører plankene. Han ber «Herre Jesus Kristus, du Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder.» og andre bønner. Som prest har han et ansvar for å be for andre, i kjærlighet.

– En bønn gjort i kjærlighet er en bønn Gud gjerne vil høre på.

VEGETAR: Gjennom flere fastetider i året avstår familien Solberg fra å spise kjøtt. – Det minner oss om paradistilstanden hvor lammet og løven skal vandre sammen og om Guds rike som en gang skal bryte gjennom igjen

Etter morgenbønn lager Johannes i stand frokost, barneføtter kommer inn på kjøkkenet. De ber sammen, han velsigner barna og maten. Mens brød og melk sendes rundt leser han rolig om dagens helgen, om martyrer, eremitter og mirakler, før de tar på seg sekker og drar på skolen.

Mens barna er på skolen jobber Johannes med linjehogst eller på gården. På store dager har de større gudstjenester i kapellet og på virkelige store dager tar de barna ut av skolen.

Som ortodokse følger de den julianske kalenderen der julefeiringen er 7. og 8. januar. Den 24. og 25. desember feirer de jul med foreldrene til Johannes som bor i det samme huset og nå er katolske kristne.

4 kjappe

Gud er: Åpenbart som treenig kjærlighet 

Jeg klarer meg ikke uten: Guds hjelp

I begravelsen min skal denne låten spilles: Det skal synges, ikke spilles, «Evig minne». En bønn om at Gud alltid skal huske den døde i sitt evige rike.

Boken alle bør lese: Utover Evangeliet anbefaler jeg Dostojevskijs romaner

Da broren døde

Noe av det vondeste han har opplevd er å miste broren sin. Johannes var 16 år og broren var syv.

– Det var forferdelig, men påvirket ikke troen min. Troen min var robust og selv som ung var jeg klar over at onde og uforståelige ting kunne komme til å skje, sier Johannes. 

Han tror det eneste vi kan gjøre i møte med det uforståelige er å be om at Guds vilje må skje. Johannes mener at dersom man åpner seg for Guds velsignelser, vil man erfare store og små mirakler.

ØKOLOGISK: Solberg driver økologisk gårdsdrift og mener at industrielt landbruk er så arealkrevende at det ikke er bærekraftig

De største miraklene er de vi ikke ser. At gresset vokser hele tiden og at fuglene synger

Fader Johannes Solberg

– De største miraklene er de vi ikke ser. At gresset vokser hele tiden og at fuglene synger, sier Solberg, som også tror mirakler skjer i møte med mennesker.

– Gud virker gjennom andre mennesker, så det er viktig å ta imot mennesker som kommer i vår vei. Alle mennesker har uendelig verdi og er skapt i Guds bilde.

– Gud er uforståelig og ubeskrivelig

Når Johannes ser tilbake på livet, mener han at troens han har vært ganske stabil, til tross for skiftene.

– Den nikenske trosbekjennelse oppsummerer troen min, og den må være ren og uforfalsket.

Men han mener at trosbekjennelsen ikke er en definisjon på Gud

– Gud er uforståelig og ubeskrivelig.

SYKEHUS: Johannes Solberg beskriver kirken som et åndelig sykehus, der målet er å veilede folk til å leve nærmere slik Gud har skapt dem.

Dessuten mener han at troen alltid må komme tilbake til hvordan man handler i verden.

– Hvordan vises troen i handling?

– At jeg kneler ned, bøyer meg helt ned til jorden for et kors eller et ikon og ber Jesus-bønnen. Det er det sterkeste jeg kan gjøre.

«Jeg vil gjerne tro, men jeg får det ikke til» er et veldig vestlig spørsmål, ifølge Solberg.

– Hvis noen sier det til meg så sier jeg: «Bøy deg, be, vær sjenerøs og barmhjertig, så blir du sikkert troende etter hvert», sier han. 

– Jeg bøyer meg ned og reiser meg opp. Slik er jeg død og oppstått med Kristus. Det er min tro.

johannes solberg den ortodokse kirke religion natur reportasje nyheter min tro jordbruk tro