I Okhaldhunga får disse kvinnene livsviktig hjelp

Utenfor et rødt hus sitter tre kvinner på gamle og slitne krakker. Sola varmer husveggen, og en svak, kald bris fra fjellene minner om at det fortsatt er vinter. Fra nabobygget kommer en svak murring av stemmer og maskiner som piper. Kvinnene er stille, men innimellom reiser en seg og går utålmodig rundt de andre.

– Hun vil egentlig ikke være her, sier en av kvinnene som fortsatt sitter på krakken. 

– Hun vil hjem og plante mais, for snart er det for sent.

Det er fortsatt vinter i fjellene i Nepal, og tempoet er høyt på Okhaldhunga Community Hospital. Hverdagen går som normalt, med lange køer foran poliklinikken, rommene fylt av både pasienter og pårørende, og en og annen lege som løper mellom avdelingene. Her inne er det folk med alt fra brukne bein og skrubbsår, til lungesykdommer og kreft. Og fødende kvinner. 

Midt mellom åser og 60 år gamle ras ligger Okhaldhunga Community Hospital, misjonssykehuset drevet av United Mission to Nepal. En kristen organisasjon som siden 1954 har jobbet for å «tjene folket i Nepal, spesielt de som lever i fattigdom, inspirert av Jesus Kristi kjærlighet og lære.». 

Selve sykehuset åpnet i 1962, og startet først som et lite apotek. I dag er det sykehus med 50 senger og kapasitet til omtrent 162 pasienter om gangen. De betjener i tillegg folk fra de omkringliggende distriktene, til sammen en befolkning på mer enn 250.000 mennesker.

Mødreventehjemmet

En avdeling på sykehuset er «The Maternal Waiting Home». Et tilbud for mødre og kvinner som bor langt og kronglete til, eller de som trenger litt ekstra og tettere oppfølgning under svangerskapet. 

Flere av kvinnene reiser langt om lenge for å komme seg hit. Fjellene i Nepal er høye, veiene er farlige og utsatt for ras og flom, og det er lange strekninger for å komme seg til et trygt sykehus. Selv om landet grenser til det subtropiske klimaet i India i sør, er landet også hjemmet til Himalaya og verdens høyeste fjell, Mount Everest. 

Okhaldhunga ligger rett sør for distriktet Solhukumbu, hvor den store fjellkjeden ruver over landsbyer og mindre åser. Å reise i disse åsområdene og fjellene kan være risikabelt og skummelt. Landet er ofte utsatt for jordskjelv, og i regnsesongen kan elvene bli så store at de flommer over og fører til enorme ras i områdene rundt. Veiene blir ødelagt, og de allerede lange veiene blir enda lengre, og mer risikable å kjøre på.

En av kvinnene på mødreventehjemmet denne solfylte vinterdagen er 25 år gamle Lakshmi Bhujel. En Katmandufødt jente, som flytta til Okhaldhunga for to år siden etter at hun giftet seg med sin ektemann. Hun og ektemannen bor ikke langt fra sykehuset, men hun har allerede rukket å være på mødreventehjemmet i 11 dager. 

Babyen i magen hennes er for liten, og legene vil ha henne i nærheten for å kunne følge med på veksten

– Jeg hadde ny ultralyd for et par dager siden, og babyen måler nå 2,6 kilo

– Men morkaken er ikke helt ferdigutviklet, så det er fortsatt noen dager til jeg må være her

Hun retter seg opp på den lille krakken, og strammer sjalet om magen. En praksis flere av mødrene på hjemmet gjør for å holde babyen på plass i magen.

Risikoen

I verden i dag er det å føde noe av det mest naturlige en kvinne gjør, men også noe av det farligste hun kan la kroppen sin gå gjennom. Svangerskapskomplikasjoner er hovedårsaken til død for jenter mellom 15 og 19 år i verden, ifølge Verdens helseorganisasjon. 

Kvinner i Nepal er ingen unntak, nærmere tvert imot. Her risikerer de egen helse, kropp og økonomi for å føde barn. Spesielt er unge mødre utsatt. De har en høyere risiko for svangerskapskomplikasjoner, og ikke fullt utvokste bekken kan gjøre fødslene ekstra vanskelige. Barna fødes i større grad for tidlig, som leder til lavere fødselsvekt og større risiko for sykdommer.

En av de andre kvinnene som sitter i vintersola er 16 år gamle Anita Pariyar. Hun og mannen har vært gift i et år nå, og i likhet med Lakshmi er det neste naturlige steget å få barn. Men økonomien er stram, og de er avhengig av veldedigheten fra sykehuset til å betale for oppholdet på mødreventehjemmet. 1500 rupees for 10 dager. Det tilsvarer 110 kroner, eller 3 dager med arbeid for Anitas ektemann.

I Lakshmi sitt tilfelle vet hun ikke hvor mange barn hun vil ha, men hun vet at hun ikke vil ha mange. Selv har hun fem søsken, og har sett hvor vanskelig det var for sin mor å gi seg selv og barna et godt liv. Lakshmi har ikke gått på skole, har ingen utdanning, og ble giftet bort mot sin vilje av bestemoren. Selv vil hun ha råd til at barna skal kunne gå på skole og at de har det de trenger.

– Jeg vil at barna mine skal få et bedre liv enn oss, sier hun og ser på ektemannen.

De kjente ikke hverandre før 15 dager før bryllupet. Det tok flere forsøk på overbevisning før Lakshmi måtte gi etter for bestemoren. Tross alt er hun fornøyd med mannen sin.

– Han er en god mann. Han er forståelsesfull, drikker ikke og røyker ikke. Han har gode vaner. Jeg trodde ikke ekteskapet skulle være sånn.

– Det er en vanskelig jobb å være mor

Flere og flere kvinner i Nepal kan nå velge mer selv hvor mange barn de vil ha. Prevensjonsmiddel og familieplanlegging er mer utbredt og gratis på sykehusene, når det er tilgjengelig. Det vanligste er p-staven som må settes i armen hvert 3 år.  

Abortlovene er likt som i Norge, og en kvinne over 16 år kan selv velge om hun ønsker å ta abort innen uke 12. I tilfeller av incest, overgrep eller sykdom hos mor eller barn kan de utvides til uke 18. På grunn av frie abortlover er det ekstremt uvanlig at foreldre får vite kjønnet på barnet før det er født. Grunnen er at flere velger abort om de er gravide med jenter.

Selv i Nepal kan prevensjon svikte, og uplanlagte svangerskap skjer. Hos eldre kvinner er konsekvensene annerledes enn hos yngre. De eldre kvinnene har en høyere risiko for komplikasjoner under svangerskapet og spontanabort. Om de allerede har barn fra før, kan også et nytt barn gjøre det vanskeligere for dem å jobbe og tjene penger, og ta vare på familiemedlemmer. 

– En vanskelig jobb å være mor

Chet Kumari Sunuwar er på mødreventehjemmet for tredje gang. Sist var for åtte år siden da hun fødte sin yngste sønn. Hun er usikker på sin egen alder, men tror 37 år. Ikke gammel, men kroppen er uansett ikke like sprek som da hun var i 20-årene. Det krever mye å være mor, både fysisk og mentalt, men også økonomisk.

– Det er en vanskelig jobb å være mor. Det gir meg ingen glede. Da jeg fant ut at jeg var gravid denne gangen ble jeg først lei meg, men mannen min ville jeg skulle bære fram barnet. Det har tatt tid, men nå har jeg vennet meg til tanken på et nytt barn. Det er ikke like trist lenger.

Hun ser sjenert ut, snakker svakt, men hun vil fortelle. Fra før har hun to sønner på 11 og 8, nå er de hjemme alene på gården mens Chet Kumari og ektemannen er her. Hun reiser seg ofte opp og går. Klarer ikke sitte stille.

– Maisen må snart plantes, det er ikke lenge til det er for sent. Jeg vil hjem.

Flere i Okhaldhunga og i distriktene rundt har som tradisjon at kvinnene ikke skal jobbe i tiden etter fødselen. En tradisjon lik den når kvinnene har mensen. Da kan de ikke være på kjøkkenet eller jobbe på gården, de kan ikke gå i tempelet eller delta på «puja», en ofring som flere gjør i hjemmet på morgenen. I 22 dager skal barn og mor være alene og slappe av, helt til navneseremonien. Det kan skape problemer når man er bønder og avhengig av all arbeidskraft de kan få.

Normisjons støtte

Okhaldhunga Community Hospital drives i dag av United Mission to Nepal, med Normisjon som den største økonomiske giveren til sykehuset. De støtter blant annet et pasientstøttefond som hjelper de som ikke har helseforsikring, eller av andre grunner ikke kan betale sykehusregningen selv.

Kristin og Erik Bøhler er kjente navn i Normisjon, og spesielt i Okhaldhunga. Det norske misjonærparet har vært store bidragsytere til sykehuset og samfunnet i Okhaldhunga. Liv Wendel var selv utsendt fra Normisjon til sykehuset fra 2021 til 2024. Hun snakker varmt om paret som reiste tilbake til Norge like før hun selv ankom Okhaldhunga.

– Normisjon har hjulpet sykehuset mye over årene som har vært. Erik og Kristin Bøhler var i Okhaldhunga i 16 år og hadde mye å si for utviklinga av sykehuset. De kom i kontakt med så utrolig mange folk som de har hatt mye å si for. Det var veldig tydelig da jeg kom.

Ekteparet Bøhler var med på store byggeprosjekter ved sykehuset, med å utvide selve sykehuset, og bygge opp mødreventehjemmet til det det er i dag. Da de reiste hjem i 2019 etterlot de seg et større og bedre sykehus, og et nærvær som det vil ta lang tid før forsvinner.

Liv Wendel er utdannet jordmor, og kom til Okhaldhunga for å jobbe på sykepleieskolen. Etter tre uteksaminerte kull måtte skolen dessverre legges ned etter nye retningslinjer fra myndighetene om at sykehuset måtte være større for å kunne drive skolen, og Wendel reiste hjem til Norge. Men i sin tid på sykehuset opplevde hun stor støtte fra Normisjon.

– De har evnen til å se og forstå konteksten man jobber i. Det ser ofte annerledes ut enn på et skrivebord i Norge. Og de har vært engasjert i så mange år, det er en så stor forutsigbarhet i støtten at det kan fortsette å være forutsigbart for både pasienter og pleiere. Vi opplever et stort engasjement for Okhaldhunga i Norge, det er mange som bryr seg, som står på og ber, og som gjerne vil ha mer informasjon derfra.

Dekker kostnader

Wendel fremhever den viktige rollen Normisjon gjør for de fattige i Okhaldhunga.

– Det er en veldig viktig rolle ved å være et sykehus for de fattige, at det også skal være et godt tilbud for de som ikke kan reise. Etter hvert reiser flere inn til Katmandu, men det er fortsatt mange som ikke har mulighet til det.

Noe av det Normisjon bidrar med i Okhaldhunga er at det skal være gratis å føde. Myndighetene i Nepal dekker en liten del av kostnadene ved fødsler, mens i Okhaldhunga dekker Normisjon resten av kostnadene. Wendel påpeker dette som et viktig bidrag for sykehuset. Da hjemmet startet så forholdene annerledes ut enn i dag. Det var mange steder hvor det ikke var veiforbindelser, og lengdene var større. I dag er det heldigvis flere veiforbindelser, og flere fødesteder.

– Da var det nok enda viktigere, så de gravide kunne komme og være der for fødselen. Men det er fremdeles veldig viktig, spesielt for de som har komplikasjoner og lang reisevei. For eksempel ved tvillingfødsler trengs det å føde på sykehus og ikke bare på helsepost, det er disse det er ekstra viktig for at man har dette tilbudet.

Hjem eller sykehus?

I andre etasje på sykehusets hovedhus ligger fødeavdelingen. En jevn duft av nyfødte barn, kokt ris og sår svever i gangene, og lyset fra ytterdøra faller på skranken i midten av etasjen. En sykepleier sitter bak og leser over noen papirer. 

Vi er i midten av februar, men på vinduet ved siden av henne henger et siste minne om julen i form av bomullsdotter formet i et hjerte og «merry christmas». Til venstre for skranken ledes gangen mot avdelingen for de som har født. Rommet er ikke langt, men det er plass til syv senger. Det er skinner i taket, ment for gardiner som skal skille sengene fra hverandre, men disse finnes ikke. 

På sengene sitter kvinnene. Noen sender slitne, men nysgjerrige blikk og smiler svakt. Ved brystene ligger en stor bylt av tepper og fleece, og langt inni kan man skimte et lite menneske som nettopp har møtt verden.

I en undersøkelse gjort av «Nepal Demographic and Health Survey» viser de at 19 prosent av de levende fødslene i 2022 ble gjort hjemme uten tilstrekkelig helsehjelp. I kontrast var 0,34 prosent av fødslene i Norge planlagte hjemmefødsler.

I Nepal gjør de fleste alt de kan for å føde trygt på sykehus. Regjeringa ønsker å fokusere på institusjonell fødsel, og tilbyr reisegodtgjørelse til fødende rundt om i landet. 1000 rupees til de som bor i tarai-områdene, flatlandet i sør mot grensa til India, 2000 rupees til de som bor i åsdistriktene, og 3000 rupees til de som bor i fjellene og Himalayaområdene. 

Tiltaket synes å ha funket. Ingen av kvinnene på mødreventehjemmet kan selv huske en hjemmefødsel. Alle de kjenner har født på sykehus, eller på fødesenter. Mor- og barnedødeligheten har minsket svært de siste årene. Grunnene er at det har blitt lettere å komme seg til sykehus. I tillegg tilbyr flere områder nå fødesentre, hvor gravide kan komme på svangerskapskontroller, og få helsehjelp ved fødsel.

Likevel er det ikke alt fødesentrene kan hjelpe til med, og mødrene må komme seg til sykehus.

Anisha Khadka har kommet fra nabodistriktet Solhukumbhu. En seks timers lang kjøretur, både på veiene og såkalt «off-road». Hun har kommet hit for å føde sitt andre barn, med keisersnitt. Noe mange kommer til Okhaldhunga for å gjøre, da det er nærmeste sykehus for flere distrikter. I noen tilfeller blir mødrene satt i gang, hvis det det tar for lang tid for dem å føde. Skjer det ikke noe mer da, men barnet må ut, blir keisersnitt neste løsningen.

Anisha er takknemlig for jobben de gjør ved Okhaldhunga Community Hospital. Det første barnet hennes døde av en hjertefeil før det rakk å fylle ett år. I to år sørget Anisha, før hun ble gravid på nytt. Denne gangen ville hun være helt sikker på at barnet var sunt og friskt. De dro til Katmandu for å besøke en hjertespesialist, og hadde tett oppfølging gjennom svangerskapet. Hennes eneste ønske var et friskt barn.

– Jeg glemmer aldri den smerten og sorgen. Jeg kan glemme mye annet, men ikke de minnene. Synet av babyen min.

Hun holder babyen tett inntil seg. Hun har fått en liten gutt, han er stille og rolig, gråter nesten ingen ting.

– Dette er siste gang jeg gjør dette. Jeg vil ikke gjøre dette igjen, sier hun mens hun ser ned mot det lille barnet.

Rundt 1 av 30 barn i Nepal dør før de fyller fem år. Heldigvis er dette tall som har sunket de siste årene, og fortsetter å synke. Under pandemien måtte mødreventehjemmet stenge dørene for mødre som kom langveis fra, det resulterte i flere kvinner som døde på vei til sykehuset. Det viser hvor viktig mødreventehjemmet kan være.