Marte Michelet ba da samboeren Ali Esbati befant seg på Utøya under massakren i 2011. – Men ikke i den forstand at jeg la meg på gulvet og ba til en Gud jeg trodde på. Det er et allment repertoar i den vestlige kulturkretsen at vi reagerer med kristen atferd, sier hun
Erlend Berge
Åpenbaringen
Som ung foraktet Marte Michelet alle troende. Nå lever ateisten et liv gjennomsyret av religion.
Det er oppstilling i skolegården på St. Paul’s College i hovedstaden Windhoek i Namibia. Året er 1989, apartheidsamfunnet lever og landet har ennå ikke blitt selvstendig. De nederlandske munkene råder over skolen med hard hånd.
Blant de 150 skolebarna er det to nye fjes i rekkene, søstrene Marte (14) og Ellen (11) Michelet. De har reist hit med sin mor, Toril Brekke, som arbeider for frigjøringsbevegelsen Swapo. Det er første dag i skoleuniform, og nå kikker de fortvilt på hverandre fra hver sin rekke. Det er tid for fadervår. Ingen av jentene kan bønnen.
Familien, som også inneholder far Jon Michelet, er bunnsolid forankret i ateismen, og religiøse ritualer har aldri vært tema. Ingen aftenbønn på sengekanten, ingen gullfisker i garnet på søndager, ingen kristendomsundervisning i skolen, ikke et fadervår hvisket om natten, ikke en bestemor eller bestefar som gikk i kirken på julaften. Selv ikke oldemoren i Sauda var en troende.
