Den norske kirke er nødt til å kutte utgifter. Det er bra at man så langt som mulig forsøker å skåne arbeid i menighetene.
Vårt Lands leder kommenterte dagen kuttene ble kjent at «Den norske kirke må være en profesjonell arbeidsgiver, som utbetaler lønn og holder datasystemene i gang. Men utover det, skjer det viktigste arbeidet der menneskene er…». Senere noe nyansert, føyer omtalen seg inn i en lang rekke av nedskriving av sentral- og regionalkirkelig virksomhet. Vårt Land kjenner Den norske kirkes arbeid så godt at det er vanskelig å si om lederne er uttrykk for ignoranse eller villet karikering.
Aktiviteten på Kirkens hus er resultatet av en over 150 år lang kamp for økt kirkelig selvstyre. Fra opprettelsen av den frivillige kirkeorganisasjon rundt 1870 til etableringen av rettssubjektet Den norske kirke i 2017, har det vært et mål å sørge for større myndighet til kirkelige organer. Opprettelsen av Bispemøtet, bispedømmeråd, Kirkerådet og Kirkemøtet har alle bidratt til å flytte ansvar fra stat til kirke. Overflytting av ansvar medfører også behov for stillinger. Økt aktivitet på Kirkens hus må derfor betraktes som en seier for de som har heiet på kirkelig selvstendighet: Det vitner om økt ansvar og myndighet for kirken selv.
Vårt Land reduserer kirken
Confessio Augustana tydeliggjør at kirken konstitueres som «forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett». Det primære stedet for dette er den menigheten, men det er reduksjonistisk å tenke at kirken realiseres kun lokalt. Evangeliet forkynnes og Guds nåde formidles i en rekke sammenhenger, også utenfor de lokale menigheter.
At Vårt Land reduserer nødvendigheten av kirken regionalt og sentralt til «lønn og datasystemer» underkjenner hva som nå står i fare for å svekkes; økumenisk og internasjonalt arbeid, juridisk kompetanse, diakonalt samarbeid, kommunikasjon og rekruttering, med mer. I april hyllet Vårt Land Den norske kirke for utredningen om kirkens forhold til jødedom og jøder. At kirken fortsatt skal drive forsoningsarbeid og bidra til samarbeid på tvers av tros- og livssynssamfunn krever både økonomi og kompetanse som vanskelig kan sikres lokalt.
Kompetent administrativt ledd
Det viktigste for et byråkrati er sikringen av en profesjonell og ansvarlig forvaltning, som strekker seg langt forbi «lønn og datasystemer». Max Webers formulering av det rasjonelle byråkrati sto som en motsetning til nepotisme, korrupsjon og tilfeldigheter. Som Norges største medlemsorganisasjon, med en særdeles komplisert organisasjonsstruktur og sammensatt virksomhet, kreves en profesjonalitet i alle ledd. Dette kan ikke sikres gjennom frivillighet og delegasjon av oppgaver til lokalt tilsatte. Det krever et kompetent og dedikert administrativt ledd.
Vi er flinke til å tegne fiendebilder av hverandre i kirke
Samtidig: Byråkrati avler byråkrati. På tross av en reduksjon på 71 kommuner de siste åtte år, er antallet kommunebyråkrater økt med 7000 stillinger. Heller ikke kirken er unntatt fra denne tendensen. Derfor skal kirken også kunne realisere seg godt som kirke, også nasjonalt, med de kuttene som nå må gjøres – selv om det blir tyngre for de som fortsatt skal stå i arbeidet.
Fiendebilder
Vårt Lands karikeringer bidrar til å fremme inntrykket av at byråkrati er en uting: Det fremstilles som hinder, heller enn til gavn for «den virkelige kirke» som leves ute i menighetene. Kirkens hus blir vrengebildet av den frie, innovative og dynamiske kirke.
Vi er flinke til å tegne fiendebilder av hverandre i kirken. Slik omtale bygger sjelden opp om noe godt, langt mindre om evangeliet. Vårt Lands karikering av kirkelig byråkrati melder seg inn i rekken av forenklinger som bidrar til å gjøre oss dummere.
