Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.
Den norske kirke er i økonomisk knipe. Kirkerådet har bedt om å få et vedtaksklart budsjett i balanse – det har de ikke fått.
Det fremstår kanskje uansvarlig av administrasjonen å ikke levere på bestillingen. Men i realiteten er de foreslåtte langsiktige kuttene en ansvarlig måte å spare på. Å kutte raskere og dypere enn hva som til nå er foreslått, skjer ikke uten menneskelige og kirkelige kostnader det vil bli vanskelig å reise seg fra. Å kutte slik det nå er foreslått, vil derimot bringe regnskapene i balanse over tid.
Effekten av en litt svakere sentralstyring er at lokale enheter får frihet og ansvar til å ta egne avgjørelser
Uansvarlig ledelse
Det som imidlertid gjennom den siste uken har fremstått som lite ansvarlig, er det Kirkerådet og den direktøren som ledet Den norske kirke frem til i våres. At kutt på flere hundre millioner skal være nødvendig nå, vitner om en ledelse som ikke har hatt kontroll eller ikke vært forutseende nok. Det virker som om den nye ledelsen er i ferd med å gjøre en større ryddejobb etter forrige leietaker.
De innsparingene som ble gjort har ikke monnet, eller har blitt ledsaget av pengebruk på nye områder. Et eksempel er at antallet avdelinger og mellomledere i de sentralkirkelige råd økte betraktelig i løpet av de ti seneste årene. Ja, nye oppgaver har stadig blitt overført til Kirkens hus, men nei, flere direktører uten avdeling fremstår verken nødvendig eller bærekraftig.
Fra sentraldemokrati til lokalstyre
Færre byråkrater på Kirkens hus og i bispedømmene vil blant annet bety at det kan produseres færre saker til de besluttende organer. At Kirkemøtet og Bispemøtet ikke får gjort vedtak i like mange saker som nå, og at de kanskje bør møtes sjeldnere, trenger likevel ikke innebære en faktisk nedbygging av demokratiet. For effekten av en litt svakere sentralstyring er at de regionale og lokale enhetene får frihet og ansvar til å ta sine egne avgjørelser.
Slik den økonomiske situasjonen er nå, har ikke Den norske kirke noe annet valg enn å stole på soknene og på de lokalt ansatte. Trosopplærere, diakoner og prester klarer antakelig fint å gjøre jobben sin uten vedtak om strategier fra oven. En prest i menighet er like kompetent til å lage ressurser for spesialgudstjenester og temauker i menigheten som en som arbeider på Kirkens hus.
I forslaget som den nåværende ledelsen har lagt frem for det valgte Kirkerådet, gis kirkerådsdirektøren selvstendig myndighet til å prioritere hvem som skal miste jobben og hvem som skal beholde den. Det er antakelig den mest effektive måten å gjennomføre kuttene på, men det er også et stort og alvorlig ansvar.
Det krever også at tillitsvalgte følger godt med. Hvilke kriterier og hvilken form for likebehandling er det rimelig å legge til grunn i en slik nedbemanningsprosess? Og vil prinsippene bli fulgt? Også vi i pressen må være våkne i prosessen og overfor effekten av den.
