Verdidebatt

Felleskristne fronter

ERKLÆRING: Det eneste som nå virker felleskristent i spørsmålet som kjønn og samliv er at vi har etablert noen steile fronter som skaper problemer. Og jeg er overbevist om at det er svært mange kristne som kjenner seg på utsiden av den polariseringen som nå forsterkes.

Dokumentet «Felleskristen erklæring om kjønns- og seksualitetsmangfold» er nå signert av 46 kirkesamfunn og organisasjoner i Norge, med noen unntak, blant annet Den norske kirke.

I 16 korte punkter forsøker forfatterne å destillere den kristne læren om Bibelen, biologien og barnet. «Regjeringens handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold» trekkes frem som motivasjon, men slik jeg kjenner landskapet er jeg ikke i tvil om at for en del av underskriverne finnes det også to indrekirkelige fronter: Mot de annerledestroende i egne sammenhenger og mot en ledelse i Den norske kirke som stadig oftere gjør seg til talspersoner for hypermoderne kjønnsforståelse.

Den første tror jeg er uklok, mens den andre har tvunget seg frem.

Erik Andreassen. Oslo misjonskirke Betlehem.

Fra mitt perspektiv som pastor i en lokalmenighet, og som medlem i et kirkesamfunn som enda ikke har signert dokumentet, reiser erklæringen en rekke spørsmål. På den ene siden får punktene frem essensen i det som har vært kirkens samlede lære i disse spørsmålene, samtidig fremstår helheten hard og konfronterende. Komplekse temaer som angår mennesker på et svært grunnleggende og personlig nivå, gjøres til korte kulepunkter, trykkes opp i foldere og sendes ut som pressemelding. «SE SÅ MANGE VI ER SOM MENER DETTE», skrives det nærmest i caps lock.

Den første fronten

En av erklæringens indrekirkelige fronter, virker å være mot de annerledestroende – dissenterne – i de 46 kirkene og organisasjonene. Etter at det i frikirkelige og lavkirkelige sammenhenger de siste årene har vært debatter om likekjønnet samliv, skal disse nå stilnes. «Skapet må settes på plass», som en uttalte. Og det skjer ikke innenfra, som en del av en demokratisk og fri prosess.

Det skjer utenfra og ovenfra, ved at ledelsen i de ulike samfunnene på vegne av sin sammenheng tilslutter seg et dokument skrevet av Øivind Benestad mfl. i regi av organisasjonen MorFarBarn.

Det er ikke vanskelig for meg å forstå ønsket fra mange om å få slutt på de såkalte endeløse og energitappende samtalene om homofilt samliv. Men det er uklokt å la et maktmiddel, som en erklæring eller et manifest er, å gjøre jobben.

Når makt brukes for å stilne opposisjonen, øker polariseringen og også mobiliseringen. Nå skal alle inn på linja, og faren er at det ikke går lang tid før erklæringen blir brukt for å sette grensene for felleskirkelig arbeid i bygd og by.

De som kan være med på fellesmøtene er de som har skrevet under på innholdet på felleskristen.no – et domenenavn som for mange kristne utenfor erklæringen må fremstå som en ren provokasjon. Man kunne jo tro at det holdt med den kristne trosbekjennelsen, men fremover vil det være samlivsetikk og identitetsspørsmål som markerer grensene.

Den andre fronten

Den andre indrekirkelige fronten i erklæringen virker å være mot utviklingen i Den norske kirke, hvor det det ser ut til at det ikke lenger holder å akseptere kjønnsnøytrale ekteskap, man må også nå omfavne Pride i retorikk og symbolikk.

Der man brukte flere tiår på å drøfte og debattere spørsmålet om homofilt samliv, kan det virke som om spørsmålet om kjønnsidentitet har blitt klarert i DNK uten debatt. Det fremstår som opplest og vedtatt at kjønn er flytende, at det blir for snevert å snakke om to kjønn og at kjønn kan endres. Preses har gått langt i å erklære en samtale om kjønn som uønsket.

Det eneste som nå virker felleskristent i spørsmålet som kjønn og samliv er at vi har etablert noen steile fronter

Det finnes mange som vil problematisere hvordan budskapet om flytende kjønnsidentitet markedsføres til barn og unge i dag, som også er et av punktene i erklæringen. I medisinske miljøer går utviklingen i retning av en mer restriktiv praksis, ikke progressiv. Som en liberal og anerkjent teolog i DNK sa til meg: «Det er bare å vente til flere pasienthistorier begynner å komme, så vil dette fenomenet roe seg.» Nå kommer disse historiene, og en lang rekke land reviderer og strammer inn sin praksis, nettopp av hensyn til de sårbare gruppene.

Jeg har flere prestekolleger som vurderer om de kan fortsette i DNK

De synspunktene lederskapet i DNK nå forsøker å erklære for uønskede tilhører ikke en spesiell religiøs klikk man lett kan utdefinere. Med tanke på hvor mange interessante og komplekse samtaler som akkurat nå foregår innenfor psykologi, filosofi og medisin om hvordan vi best skal forstå, beskrive og møte fenomenet kjønnsinkongruens, er det trist å se at DNK ikke har noe annet å melde enn enkle slagord om at man ikke vil redusere kjønn til biologi. For det er det jo ingen som vil.

Det er heller ingen som påstår at transpersoner ikke finnes eller ikke burde finnes, selv om slike ganske grove anklager har blitt akseptabel retorikk fra lederne i DNK. Selvsagt finnes transpersoner. Spørsmålet er hvordan de erfaringene de setter ord på best skal forstås og beskrives.

Erik Andreassen. Oslo misjonskirke Betlehem.

Det er derimot noen andre som må kjenne at de «ikke finnes» i det retoriske universet til lederskapet i DNK, og det er den betydelige minoriteten av aktive medlemmer i DNK som tilhører sammenhenger som har satt navnet sitt på erklæringen. Disse dissenterne i DNK stempler preses som så håpløse at de bringer hele teologien i vanry. Jeg har flere prestekolleger som vurderer om de kan fortsette i DNK, og som forteller meg de siste ukene at de opplever at de ikke kan si hva de mener.

Det er blant annet på grunn av disse jeg velger å uttale meg om en annen kirke enn min egen, noe jeg mener det vanligvis er klokt å la være.

Eget kirkesamfunn

Mitt kirkesamfunn, Misjonskirken Norge, er den eneste av de som alle forventer skal skrive under, som ennå ikke har gjort det. Jeg håper virkelig de lar være, om ikke annet bare for å vise at man ikke lar seg binde, og for å gi frihet til å puste og tenke for sine egne medlemmer.

Det eneste som nå virker felleskristent i spørsmålet som kjønn og samliv er at vi har etablert noen steile fronter som skaper problemer. Og jeg er overbevist om at det er svært mange kristne som kjenner seg på utsiden av den polariseringen som nå forsterkes.

Skal vi gjøre noe med det, kan vi ikke kommunisere gjennom erklæringer og gjennom det å stilne de annerledestroende med makt eller forakt.

Mer fra: Verdidebatt