Hvis det i sandhet skal lykkes at føre et bestemt menneske hen
til et bestemt sted, må man først og fremst passe på at finde ham
hvor han er og begynne der. Dette er hemligheten i al hjelpekunst.
(Kierkegaard 1964:12).
Veiledning og veilederrollen er aktuell på ulike arenaer. For egen del møter jeg daglig studenter i lærerutdanningen både som foreleser og veileder i pedagogikkfaget, og jeg kommer stadig tilbake til det kjente sitatet av Søren Kierkegaard der veiledning omtales som hjelpekunst. Et avisinnlegg i Aftenposten (10.09.24) om et besøk hos fastlegen, minnet meg igjen om sitatet fra Kierkegaard. En datter skrev om hvordan farens siste møte hos fastlegen ble en positiv opplevelse, siden legen på en forbilledlig måte utøvde hjelpekunst. Med spørsmålet «Har du noen drømmer, Knut?» tok legen tak i pasientens store interesse, og fulgte deretter opp med spørsmål Knut fant glede i, nemlig friluftsliv og padling. Der og da brukte legen sitt faglige skjønn til å ta utgangspunkt i pasientens interesser, i noe som kunne gi livsglede, i stedet for å dvele ved en deprimerende diagnose.
Spørsmålene stilt av Jesus
Når det gjelder veiledning og hjelpekunst kan flere enn Kierkegaard være gode forbilder. I Bibelen leser vi at Jesus møtte mennesker som ønsket hjelp, og ikke sjelden kom han dem i møte med spørsmål. Et eksempel er fortellingen om to blinde som satt ved veien og ropte, selv om folk ba dem tie stille (Matt. 20, 30-34). Jesus stoppet og spurte: «Hva vil dere jeg skal gjøre for dere?». Et annet eksempel er mannen som lå ved Betesda-dammen (Joh. 5, 2-9). Mannen hadde vært syk i trettiåtte år, men hadde tro på at om han kom seg ut i denne dammen med legende vann, ville han bli frisk. Problemet var bare at ingen kunne hjelpe ham med å komme seg tidsnok ut i vannet. Spørsmålet fra Jesus til denne mannen, var: «Vil du bli frisk?».
Spørsmålene som ble stilt av Jesus, utfordret disse pasientene til selv å ta stilling
I begge disse tilfellene har jeg tidligere tenkt at dette var unødvendige spørsmål. Det er jo selvsagt at blinde ønsker å se, og at syke ønsker å bli friske! For leger som gjerne har erfart ulike pasienttyper, kan det stille seg annerledes. Det kan være trygghet i en tilstand som kronisk syk, og det å få stor omsorg og oppmerksomhet som syk, kan være ønskelig å beholde.
Mannen ved dammen hadde ellers en klar og entydig oppfatning av egen helbredelse, og han så en eneste kur for å bli frisk. Kanskje hadde han gjennom årene kommet inn i en vane med å være der ved dammen, betrakte andre syke og bli så vant til sin egen umulige rolle at han glemte det viktigste, nemlig å bli frisk? Fokus var gjerne flyttet fra det å bli frisk til det å komme seg først ut i vannet. Spørsmålene som ble stilt av Jesus, utfordret disse pasientene til selv å ta stilling, til å sette egne ord på hva de ønsket.
Ingen umiddelbare løsninger
I veilederrollen ligger mange utfordringer. En skal, som ordet sier, være en som leder den andre på veien, helst en som både kan støtte og utfordre etter behov, og kanskje også være medvandrer et stykke. Det er heller ingen ulempe om veilederen har gått veien tidligere, slik at han er kjent med landskapet, kjenner til svinger og eventuelle humper i veien et stykke lenger fremme.
I følge Kierkegaard må hjelperen, eller veilederen, finne ut hvor den veisøkende er
Om vi ser eksemplene over ut fra et veilederperspektiv, gir ikke veilederen en umiddelbar løsning, selv om problemene, og kanskje endog svarene, er åpenbare. Spørsmålene er mer rettet mot bevisstgjøring av problemet for veisøkerens del enn for veilederen. Særlig for mannen ved dammen må løsningen ha vært overraskende, i tillegg til gledelig, siden han kunne stå opp, ta båren sin og gå. For egen del hadde han bundet seg til en umulig løsning på problemet, men opplevde en helt annen og ganske uventet form for hjelp.
Hvor er den veisøkende?
Veiledning spiller på mange måter ball mellom teoretisk og praktisk kunnskap, og både faglighet og følelser er med. Utfordringene er flere: taushetsplikten skal selvsagt overholdes, en bør ha grunnleggende interesse for den andre, og gjerne ferdigheter som oppmerksomhet og speiling. Veilederrollen vil naturlig ha ulik vinkling alt etter konteksten det foregår i, og det krever ulik tilnærming om det er veiledning av faglige oppgaver, studentveiledning i praksisperioder, eller en-til-en samtaler knyttet til utfordrende hendelser.
I følge Kierkegaard må hjelperen, eller veilederen, finne ut hvor den veisøkende er, og ta utgangspunkt der i den videre samtalen. Veilederen må da ta initiativ til en kartlegging der en forsøker å få et helhetlig bilde av veisøkerens situasjon. Det kan være nødvendig med spørsmål av forskjellig art på ulike tidspunkt i veiledningsforløpet. Utforming av tjenlige spørsmålsformuleringer er viktig for at samtalene faktisk fungerer veiledende.
Veiledende spørsmål
I forskjellig veiledningstradisjon, slik som gestaltveiledning, mester-svenn, og systemteoretisk tradisjon (Birkeland & Carson 2022), finner vi ulike krav til hva slags kompetanse som kreves, og hva slags spørsmål som anbefales. En fellesfaktor er spørsmålsformuleringer som hjelper veisøkeren videre til å finne gode løsninger.
Per Lauvås og Gunnar Handal (2000) skriver om modellen refleksjon over handling, som er særlig aktuell med tanke på studenter og utdanning. De viser til at en skal være forsiktige med spørsmål som starter med hvorfor, og heller bruke spørreordene hva, hvor, når og hvem. Erfaringer både med barn og voksne, kan nok bekrefte at hvorfor-spørsmål lett fører til forsvarsposisjon, og gjerne oftere til bortforklaringer enn forklaringer.
Som veileder kan en sjelden komme med mirakelløsninger, men en kan hjelpe den veisøkende ved blant annet å stille spørsmål som kan avklare, presisere, bekrefte, støtte og utfordre. Såkalte «mirakelspørsmål» kan i noen tilfeller være til hjelp. Dette er særlig aktuelt der veilederen ønsker å utforske noe for å hjelpe den veisøkende til å finne en løsning på et fastlåst problem. Mirakelspørsmål retter fokus mot fremtiden for å få veisøkeren til å forestille seg hva som ville være annerledes etter at et tenkt mirakel har skjedd.
Veilederen kan åpne opp for mulige løsninger ved å spørre: Hva vil være annerledes om et mirakelet har skjedd? Eller: Hva vil være forskjeller du vil merke? Og senere: Hva skal til for at en del av mirakelet kan skje? Slike spørsmålsstillinger vil kunne vende perspektivet til den veisøkende slik at nye løsninger kan bli mulige. Spørsmål som fungerer veiledende er de som får den veisøkende til å reflektere over sine egne problemstillinger og som åpner for ny innsikt, og for løsninger som veisøkeren selv erfarer som tjenlige. Slik kan veiledning bli hjelpekunst.
