Jeg sitter på trikken og leser Tone Stangeland Kaufman sitt innlegg: «Har syndsbegrepet gått ut på dato?» (03.09.24). Som adventist og homofil er det vanskelig å sitte stille når jeg leser om psykolog Peder Kjøs og pastor Øystein Gjerme sin samtale om synd og Kaufmans respons på den. Kjøs hevder at helse nå er den rådende ideologien som for mange gir svar på hva som et godt liv. Kaufman er enig i denne observasjonen – men argumenterer for relasjonelle eller eksistensielle forståelser av synd. Jeg opplever at Kjøs, Gjerme og Kaufman er på god vei, men de lytter ikke til hverandre og kommer ikke helt i mål.
Jesu tilnærming
Som homofil teologistudent strevde jeg mye med syndsbegrepet. Etter flere år i den moralistiske dragkampen om (seksuell) synd i kirken, gikk det opp for meg: Kirken var ikke et godt sted for min psykiske helse. Det som skulle frelse min sjel, ødela min psyke. Var dette virkelig bibelsk? Troskrisen var et faktum: Jeg måtte dekonstruere og gå tilbake til kilden: Jesus.
Med nye øyne så jeg en Jesus som i møte med «synderne», ikke satte fokus på deres moralske feiltrinn, men på deres helhetlige behov. Da han helbredet syke, sa han ofte «Dine synder er tilgitt» (f.eks. i Mark 2,5), og knyttet dermed sammen synd og uhelse. Det greske ordet for «å frelse» i evangeliene er sozo, og betyr også «å helbrede» eller «å gjøre hel». Forsto Jesus frelse og helse som to sider av samme sak? Adventister har lenge ment dette, og bygger i stor grad på pietismens sunnhetsideal.
Apostelen Paulus virker også å ha en holistisk, helsebasert forståelse av evangeliet. «Den sunne lære» er et uttrykk han brukte for å beskrive evangeliets prinsipper, og han fordømte alt som stred imot «den sunne lære» (f.eks. Tit 1,9 og 2,1; 1 Tim 1,10).
Det er kanskje typisk menneskelig å ta helsen for gitt inntil man mister den?
Helseperspektiv på synd
Adventistpioneren Ellen G. White hadde et syndsbegrep som speiler denne holistiske helseforståelsen. For henne var «det å bryte lovene som verner vårt vesen, i like stor grad en synd som det å bryte De ti bud. Begge deler er å bryte Guds lover» (Christian Temperance and Bible Hygiene, s. 53, oversatt her).
Et annet sted skrev hun: «Å overtrede Hans [Guds] fysiske, mentale eller moralske lov, er å sette seg selv ut av harmoni med universet – det er å introdusere disharmoni, anarki, og ødeleggelse» (Education, s. 99, oversatt her).
Synd var for White noe mer enn dårlig moral og fremtidig straff – det var sykdom i sjel, kropp og sinn som ødela livet nå. Helsearbeidet kalte hun «evangeliets høyre hånd». I Bibelen og i Whites uttalelser opplever jeg at moral og frelse forankres i en ytterst praktisk og nåværende, kroppslig virkelighet.
Kan helseinnfallsvinkelen til synd være en samlende korreks som beskytter oss fra destruktive ytterpunkter?
Selv om jeg var døpt adventist, så jeg ikke verdien i denne helseforståelsen av synd før jeg innså at det fremherskende moralistiske syndsbegrepet over tid hadde brutt ned min psykiske helse og gudsrelasjon. Det er kanskje typisk menneskelig å ta helsen for gitt inntil man mister den?
Når kirken kjører seg fast
I den moralistiske diskursen om (seksuell) synd i kirken, opplever jeg at kirken ofte forsvinner inn i en fruktløs teoritåke som vi ikke klarer å komme samlet ut av. Vi protestanter fortsetter å protestere: Hvem skal bestemme hvordan Bibelen skal tolkes i splittende tros- og moralspørsmål?
Syndsbegrepet, som skal samle og styrke kirken, har så ofte blitt en kilde til splittelse, kranglinger om lov og tolkning, stagnasjon og forsømmelse. Kan helseinnfallsvinkelen til synd være en samlende korreks som beskytter oss fra destruktive ytterpunkter? Jeg tror det.
Kjøs sier at helse er den nye rådende ideologien. I vårt postfaktuelle informasjonssamfunn, gir hans observasjon mening. «Det er ingen ende på de bøker som skrives, og mye gransking gjør kroppen trett» (Fork 12,12). Jeg tror de fleste gjør valg ut ifra et mer intuitivt og pragmatisk ståsted: Nemlig det som fyller et velhetsbehov. Noen søker fysisk helbredelse. Andre trenger psykisk hjelp eller søker etter givende relasjoner.
Andre igjen kjenner en eksistensiell hunger etter en tydeligere livsmening. Selv har jeg vært innom alt dette i mine 33 år. Adresserer vårt syndsbegrep dette behovsmangfoldet? Resonnerer vårt syndsbegrep med menneskers egen nødserkjennelse? Dersom det ikke gjør det, er det da overraskende om synd mister sin relevans for mange?
Omvendelse
Gjennom min egen utbrenthet i kirken, tror jeg Gud plantet i meg en syndserkjennelse som instinktivt viste meg veien videre: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det» (Ordsp 4,23). Jeg måtte vende om og ta avstand fra det som brøt ned min og andre skeives psykiske helse. Jeg måtte også vende om fra det i verden som brøt ned min moral og relasjon til Gud. Dette som jeg instinktivt kjente, hadde pionerene i kirkesamfunnet mitt allerede utviklet et teologisk rammeverk for.
Adventister har tradisjonelt vektlagt kroppslig sunnhet som et trosanliggende. Men det psykiske aspektet har blitt mer fremtredende i kirken i takt med tiden og med kirkens sannhetsbegrep «present truth» («nåværende sannhet»). Syvendedags Adventistenes helsearbeidsforening (SAHA) arrangerte i mars en kongress med temaet «Sunn seksualitet».
For meg var dette en banebrytende opplevelse. Helsearbeidere, terapeuter, forskere og teologer slo hodene sammen og klarte å skape den mest lærerike, bibelopplysende og tverrfaglig nyanserte undervisningen jeg har hittil opplevd om seksualitet. Gjentatte ganger ble jeg slått av tanken: Det er dette kirken er kalt til å gjøre. Selv hadde jeg en workshop om homofiles opplevelse av identitetsbygging i Adventistkirken, og implikasjonene i kirkens trosgrunnlag for det videre arbeidet med skeive.
Vi trenger en rehabilitering av syndsbegrepet – men ikke ved å lage nye ensidige forståelser av synd.
Kan det være at Kjøs taler profetisk når han beskriver helse som den nye rådende ideologien for et godt liv?
