I en samtale mellom psykolog Peder Kjøs og pastor Øystein Gjerme under Arendalsuka, som også nylig ble trukket frem i en leder her i avisa og som flere innlegg har kommentert, beskrev Gjerme en kristen forståelse av synd med den ofte brukte metaforen «å bomme på målet». Dette er en moralsk forståelse av synd som fremhever synd som overtredelser og enkeltsynder. En slik syndsforståelse er utbredt og var også dominerende blant ungdommer (15-18 år) i et forskningsprosjekt om synd og skam som jeg gjennomførte sammen med Kristin Graff-Kallevåg i to ungdomsarbeid («Øst» og «Vest») innenfor Den norske kirke.
Men er syndsbegrepet gått ut på dato? Jeg mener ikke det
Kjøs både problematiserte- og stilte seg avvisende til denne syndsforståelsen. Han utvidet den ved å si at synd handler om noe mer enn å snuble og falle, og at synd er å prøve å være mer enn det du er, å ville bli som Gud, jfr. syndefallsfortellingen. Samtidig omtalte også Kjøs synd på en kvantifiserende måte og kritiserte kirka for å bruke synd som et maktmiddel overfor andre ved å si at «din synd er verre enn min», og at kirka dermed har søkt å skjule sin egen synd. Gjerme var ikke uenig, uttrykte seg også kritisk til en atferdsregulerende syndsforkynnelse og slo et slag for den kristne tilgivelsen, men han trakk ikke inn andre kristne forståelser av synd.
Den rådende ideologen
Dermed ble det ganske lett for Kjøs å avfeie kristendommen og syndsbegrepet som utdaterte fortolkningsrammer for menneskenaturen og for hva som er et godt liv. I stedet argumenterte Kjøs for at helse nå har overtatt som den rådende ideologien for hva som gir svar på dette. Empirisk sett tror jeg han har rett. For mange har psykologen og begravelsesbyrået overtatt deler av prestens rolle.
Men er syndsbegrepet gått ut på dato? Jeg mener ikke det. Tvert imot bør det få en renessanse, men da ikke primært i moralske termer som «å bomme på målet».
Martin Luther forstod synd som «inkurvasjon», som å være «innkrøket i seg selv» eller «kapslet inne i seg selv» (homo incurvatus se ipsum). Dette er en eksistensiell og relasjonell forståelse av synd snarere enn en moralsk. I fortolkningen av materialet fra den nevnte studien fant vi at sosiologen Hartmut Rosas resonansteori (som for øvrig nylig ble referert i et intervju med Roger Jensen her i avisa) bidrar til å åpne opp nettopp Luthers syndsbegrep og til å diskutere forholdet mellom synd og skam.
Resonans er for Rosa en respons på - og et alternativ til vårt samfunns grunnleggende problemer; akselerasjon, eskalering og fremmedgjøring. Han forstår resonans som en måte å være i verden på der vi lar oss bevege på en måte som ansporer oss til å respondere og derigjennom lar oss forandre. Resonans er altså en måte å være i relasjon med verden, der verden, eller en del av verden, erfares som responsiv. Samtidig er ikke resonans noe vi kan kontrollere. En slik måte å være i verden på gjelder både i forhold til andre mennesker, ting og gjenstander som brød og vin i nattverden (et eksempel Rosa selv anvender), en gitar eller en tennisracket, selvet og det dypeste sjiktet i vår eksistens som det transcendente, naturen eller Gud.
Rosa definerer synd som «motstand mot resonans» eller en «tilstand av relasjonsløshet» hvor «individet er låst inne i seg selv» i stedet for å være åpen mot den andre og bli berørt av den andre. Hans forståelse av synd som «resonansresistens» tilsvarer på mange måter Luthers forståelse av synd som å være innkrøkt eller innkapslet i seg selv. For om synd er motstand mot å la seg berøre, bevege eller å være i relasjon med, hindrer synd nettopp resonansopplevelser og dermed menneskets åpenhet overfor Gud, andre mennesker, seg selv og verden, ja, det vi eksistensielt er ment å være. Dermed kan synd også teologisk beskrives som «en avgrunn som går gjennom tilværelsen», slik Åste Dokka treffende har uttrykt det i boka Leve vanskeligere, en avgrunn i og mellom mennesker og skapelsen.
Kategorisk utilstrekkelighet
For Rosa ligger syndsbegrepet også nær det han beskriver som å være «kategorisk inadekvat» eller grunnleggende utilstrekkelig. Det handler om å befinne seg i en «fremmedgjøringens eller fryktens ørken» der man kjenner seg hjemløs. Rosa forstår også følelsen av kategorisk utilstrekkelighet som en eksistensiell menneskelig frykt, og hevder at denne frykten kan hindre subjektet i å bli berørt av verden, inkludert av Gud. Også ifølge en luthersk syndsforståelse er dette vår posisjon overfor Gud, men den går dypere enn moralske enkeltsynder.
Derimot fryktet de dommen fra jevnaldrende. Skolegårdens dom
I fokusgruppeintervju med ungdommene i «Øst» og «Vest» erfarte vi at deres mest grunnleggende eksistensielle dilemma og frykt var å bli foraktet og avvist. En av dem anvendte skilsmissespråk for å beskrive erfaringer av venner «som har skilt seg fra meg» og hvordan hun fryktet at noe tilsvarende skal skje igjen. Hun og andre ungdommer beskrev en dyp frykt for å «være feil», av å være kategorisk inadekvate. Det interessante var at Gud ble beskrevet som en dagbok som «jeg kan fortelle alt til uten å bli dømt», og at de ikke fryktet Guds dom.
Derimot fryktet de dommen fra jevnaldrende. Skolegårdens dom. Heller ikke det kirkelige ungdomsmiljøet var et sted preget av frykt for å være kategorisk inadekvat. Snarere fikk de der erfaringer av resonans som bidro til å respondere på deres skamerfaringer av utenforskap og avvisning. Mens noen av oss, inkludert Kjøs, trenger at syndsbegrepet befris fra pietismens og presteskapets moraliserende fangenskap, var dette imidlertid i liten grad tilfelle for de ungdommene vi intervjuet. De beskrev praksisen med å bekjenne synd under en bønnevandring eller som en symbolhandling: «Det er deilig å be om tilgivelse ved hjelp av den bønnekrukka!»
Jeg tror ikke syndsbegrepet har mistet sin kraft som fortolkningsramme for dagens mennesker, slik Kjøs gav uttrykk for i samtalen med Gjerme gitt at synd også forstås i eksistensielle og relasjonelle kategorier. Jeg vil derfor ta til orde for å rehabilitere syndsbegrepet.
