KrFU-leder Hadle Rasmus Bjuland tror katolske velgere kan være en sentral velgergruppe for KrF i framtiden (VL 01.08). Det tror jeg han kan ha rett i. At katolske kristne kjenner seg igjen i mange av de sakene KrF både tidligere og nå står for eller har stått for, er imidlertid ingen ny erkjennelse. Det så man kanskje tydeligst etter det store verdivalget i 1997, som førte til dannelsen av den første Bondevik-regjeringen.
Jeg er ikke kjent med om det har vært forsket på norske katolikker og deres politiske preferanser eller engasjement. Noe er kjent. Den første stortingsrepresentanten med katolsk bakgrunn var Jørg Berge (1854 – 1916), som ble valgt inn for Arbeiderpartiet i 1903 fra byene i Troms. Han var opprinnelig fra Arendal, ble sjømann, men mønstret av i Montreal i Canada på grunn av sykdom.
Her kom han i kontakt med den katolske kirke, konverterte og studerte teologi i perioden 1873-76. Tilbake i Norge underviste han ved en katolsk skole i Kristiania og ble senere kateket for den katolske menigheten i Harstad. Den første ordføreren i en norsk kommune med katolsk bakgrunn var Carl P. Wright (1893 – 1961). Han var ordfører i Porsgrunn fra 1931 til 1936, og ble senere stortingsrepresentant for Høyre (1937 – 53).
Bedehus-preget parti
Den første katolikken som ble statsråd var Lars Roar Langslet (1936 – 2016), som var kulturminister i regjeringen Willoch (1981-86). Utnevnelsen av ham førte til at kulturpolitikken ble tatt ut av Kirke- og undervisningsdepartementet portefølje – en katolikk kunne jo ikke være kirkeminister. Willoch-regjeringen fikk for øvrig en annen utfordring med tanke på «kirkelig statsråd» da KrF ble med i regjeringen i 1983: Tre av partiets fire statsråder var nemlig frikirkelige (to pinsevenner og én fra Misjonsforbundet). Da KrF ble dannet i 1933 var det den lavkirkelige bedehusbevegelsen på Vestlandet som var partiets base.
De som stiftet partiet hadde alle bakgrunn i Det vestlandske indremisjonsforbund og daværende Norsk luthersk misjonssamband. Både lokalt og nasjonalt var bedehus-preget både sterkt og tydelig, det være seg blant så vel tillitsvalgte, folkevalgte og i praktisk politikk. Da den såkalte «jesuittparagrafen» i Grunnloven ble fjernet i 1956, stemte samtlige av KrFs 14 stortingsrepresentanter mot.
Det er all grunn til å ønske KrFU-lederen lykke til i arbeidet med å verve flere katolikker som velgere
Vanskelig å bli akseptert
Det var ikke bare katolikker som ville hatt problemer med å bli akseptert i KrF i de første tiårene etter krigen. Det samme gjaldt for andre frikirkelige. Det er et faktum at kristne med tilknytning til pinsebevegelsen, metodistkirken, Frelsesarmeen eller Misjonsforbundet som engasjerte seg i politisk arbeid, gjorde dette stort sett gjennom arbeiderbevegelsen i denne perioden.
Da Janne Haaland Matlary ble utnevnt til statssekretær i Utenriksdepartementet i 1997, vakte nok dette mer oppmerksomhet innad i KrF enn i verden for øvrig. Hun var en anerkjent statsviter og ble av de fleste oppfattet som svært kvalifisert til en slik oppgave. Og selv om reaksjonene innad i KrF utad ble begrunnet med hennes EU-standpunkt, var det nok katolisismen hennes som var «problemet». I dag er det i hvert fall noen sentrale KrF-medarbeidere som tilhører den katolske kirke. Det er all grunn til å ønske KrFU-lederen lykke til i arbeidet med å verve flere katolikker som velgere. Og vil han ta med seg noen historiske fakta inn i dette, foreligger de med dette.