Biskop Kari Mangrud Alvsvåg blir utfordret av Gunnar Bodahl-Johansen til å svare om Den norske kirke tror på trosbekjennelsen, et spørsmål jeg oppfatter som at hun ikke besvarer konkret. Hun viser heller til at Den norske kirke er en forsamling av alle døpte og at hun ikke kan vite hva hvert enkelt medlem tenker og tror. Et svar jeg er svært takknemlig for.
Hele livet har jeg vært medlem av Den norske kirke. Da jeg var tre måneder ble jeg døpt, og siden da har jeg vært en del av denne massen. Likevel skulle det gå tiår før jeg tok et bevisst standpunkt til troen. Først skulle jeg avstå fra den, for så å snu og gå «all in». Jeg husker øyeblikket hvor jeg forkastet troen like godt som da jeg valgte den.
Dåpsliturgi ble vendepunkt
Følelsen av å slippe taket i det som var igjen av barnetro, kan jeg fortsatt hente frem. Jeg hadde i lengre tid satt meg inn i humanetikk og kjente at dette tiltrakk meg. At jeg stolte mer på menneskets egen kraft og vilje enn på en gud.
Etter et år med indre troskamp, hvor hodet kjempet mot hjerte, valgte jeg å følge hjertet. Men ikke uten at hodet fikk sitt
Og det avgjørende punktet skulle komme i en kirke. Jeg var fadder i dåp og jeg lyttet aktivt til dåpsliturgien. Og det var i grunnen én setning som ble bestemmende for mitt valg; Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen. At trosbekjennelsen kom rett etterpå prellet i grunnen bare av og forsterket min beslutning. For dersom du ikke kan tro på djevelen, kan du vel heller ikke tro på Gud? Å gå ut av kirken den dagen var underlig. Jeg følte meg på en måte fri og sterk, nesten litt uansvarlig og uoppdragen.
Jakten på fotfeste
Få år senere skulle jeg bruke lang tid på å sette meg inn i trosbekjennelsen. Jeg ble drevet til randen av tro, og hele livet mitt handlet nå om trosbekjennelse. Skulle jeg si ja til troen som halte i meg, eller skulle jeg holde på at vi mennesker har nok ressurser til å stå i livet alene?
Jeg gikk nøye inn i trosbekjennelsen. Ikke som en teolog, for jeg var tross alt en uerfaren kirkegjenger, men som en kvinne midt i livet som forsøkte å finne fotfeste
Etter et år med indre troskamp, hvor hodet kjempet mot hjerte, valgte jeg å følge hjertet. Men ikke uten at hodet fikk sitt. Jeg gikk nøye inn i trosbekjennelsen og leste det jeg fant. Ikke som en teolog, for jeg var tross alt en uerfaren kirkegjenger, men som en kvinne midt i livet som forsøkte å finne fotfeste.
Gjorde som Bodahl-Johansen
Jeg gjorde i grunnen slik Gunnar Bodahl-Johansen gjør med biskopen. Jeg stilte spørsmål ved hver eneste setning ved trosbekjennelsen. Skapelsen, jomfrufødsel, oppstandelse og gjenkomst ble gjennomgått og treenigheten ble børstet støv av. Men til tross for store og vanskelige spørsmål, ble det ikke nødvendig å få alle brikkene på plass. Jeg kjente tross alt troen i hjertet. Hva den hadde gjort med meg og hva den ga.
Mot til å ta imot bønn til tross for at jeg var livredd, vilje til å gå videre selv om jeg var på en ukjent vei og følelsen av å komme hjem til en kirke jeg aldri før hadde vært i. En sum som etter hvert gjorde meg sterk nok til å lese trosbekjennelsen alene i min lokale kirke som et tegn på min omvendelse. En trosbekjennelse som ble lest unaturlig sakte, så jeg kunne kjenne at jeg stilte meg helhjertet bak den.
Troens mysterium
Og etter denne livsforvandlende handlingen har den apostoliske trosbekjennelsen hatt en ekstra sterk betydning. Og frihetsfølelsen jeg opplevde da jeg noen år tidligere hadde lagt fra meg troen, kunne ikke måles med den friheten jeg kjente på nå. Det var dette som var frihet. Frelst og født på ny. Og alt skjedde da jeg leste trosbekjennelsen. Dagen da jeg senket garden, viste meg sårbar og ble møtt med gudskjærlighet og nåde.
Jeg er fortsatt ingen ekspert på trosbekjennelsen og jeg er fremdeles ingen teolog, men jeg er en del av forsamlingen til Den norske kirke. Og mitt forhold til trosbekjennelsen er bevisst og sterkt. Å gå i dybden på trosbekjennelsen har jeg på et vis gitt opp. Jeg tror ikke at jeg noen gang vil forstå den fullt ut. For til tross for at jeg ønsker å forstå verden, må jeg innse at troens mysterium er for stort. Men det jeg kan forstå er at Gud vil meg vel og at jeg gjennom både å forkaste og finne troen i en kirke har blitt mer bevisst på trosbekjennelsens innhold og kraft. At den kan oppleves som en mulighet for håp og fornying. Som en døråpner, ikke som en avgrunn.
Så la oss ikke sette hverandre til veggs med trosbekjennelsens bokstavelige innhold, men heller se på den som en mulighet til å finne veien hjem.
