«Det er fint at staten har brukt kristendommen til å lage lovverk. Men kirka har et annet prosjekt med den», skriver Åste Dokka i en kommentar (8.6.24) Hun fortsetter med å lage noen underlige motsetninger knyttet til et intervju med statsminister Støre (2.6.24). Påstandene om hva statsministeren og kirkegjengeren mener skal jeg la være å kommentere, men jeg vil gjerne kommentere det hun skriver om forholdet mellom lovverk, teologi og kirkens oppgaver.
Lik begravelse for alle
Dokka skriver at en preken skal forkynne evangeliet, og da kan den «også svinge innom stat og kulturarv, nasjon og jus.» Men prekenen skal «for eksempel (ikke) snakke om kristenretten.» Etter hennes mening hører det hjemme på en temakveld eller i menighetsbladet.
Et hovedanliggende i Kristenretten var at alle er skapt av Gud med det samme menneskeverd. Et praktisk resultat av vedtakene på Moster var at alle skulle begraves på kirkegården. Det skulle være slutt på at rike ble begravet i store gravhauger mens fattige døde ble lagt i myra eller utmarka. Heretter skulle alle døde ligge ved siden av hverandre – rundt kirken.
Var det bare et statlig anliggende? Skulle ikke en preken kunne kommentere at kirkene ble omgitt av en gravplass hvor rik og fattig skulle begraves side om side? Mener hun at prekener skal være blottet for temaer som handler om hvordan kristne kan bidra til et lovverk som former et godt samfunn?
Prekenen er en bro mellom teksten og livet
Dokka henviser til Den norske kirkes nettsider, der det står at ‹gudstjenesten er en samling der mennesker møter hverandre og sammen trer frem for Gud.» Der står det ingen ting om «historieformidling», skriver Dokka, til tross for at prekenens bruk av bibeltekster nettopp er historieformidling.
Men, prekener som ikke forbinder tekstene med det liv vi møter utenfor kirkerommet, blir bare historieformidling.
Men, prekener som ikke forbinder tekstene med det liv vi møter utenfor kirkerommet, blir bare historieformidling.
Prekenens oppgave er å lage broen mellom tekst og livet som leves her og nå. Hvis det ikke er slik, kan presten nøye seg med å lese bibelteksten. Broen skal bygges fordi mennesker kommer til kirken med historie og samtid som del av seg selv.
Norske kirkegjengere bærer med seg våre nasjonale fortellinger, sitt dagligliv og Gazakrigen. I historie og nåtid er etikk, lovverk og lengselen etter nåde og det gode budskap vevet inn i hverandre. Å feire tusen år siden kristenretten og la dette bli endel av prekenens budskap, er å ivareta kirkens samfunnsoppdrag. Det betyr ikke at kristendom kan reduseres til verdier og etikk, men det er å bruke et stykke historie til å vise hvordan vi som kristne kan leve våre liv og bidra i arbeidet med å forme et godt samfunn.
Forholdet mellom etikk og lovverk
Dokka skriver at «hvem som tilkjennes rettigheter» er et statlig anliggende, det er «juridiske avgjørelser». Med en slik formulering kan det synes som hun mener at kirken skal være taus om at at alle mennesker har de samme rettigheter. Det er vanskelig å tro at hun mener det fordi det er å underkjenne at vi alle er skapt i Guds bilde, med samme menneskeverd. Men, da burde hun kanskje ha valgt en annen formulering. Slik det nå står, ser det ut til at hun mener at det kirkelige engasjement i kampen mot apartheid ikke var et kirkelig anliggende? Tok erkebiskop Tutu feil når han ledet an i denne kampen?
Kirken gjør en utrolig viktig innsats ved sine bidrag til å skape gode lokalsamfunn
Dokka skriver også at det er «fint og bra» at kristendommen blir «brukt» til å lage lovverk og «alt det der» (hva er det?), men «kirka skal noe helt annet med kristendommen enn å smi lovparagrafer av den.» Jeg kjenner ingen som mener at kristendommen skal brukes til «å smi lovparagrafer». Det er staten som lager lovverket, men bak ethvert lovverk og hver paragraf ligger en etisk refleksjon.
Lovverket handler om hva som er forbudt og det som er lovlig. Samfunn som har gode lovverk, er samfunn preget av høy tillit mellom mennesker og tillit til myndighetenes ulike organer. Slik tillit bygges ikke fra toppen av samfunnspyramiden, men tilliten mellom mennesker gjør at mulig å bygge gode lovverk. Kirken gjør en utrolig viktig innsats ved sine bidrag til å skape gode lokalsamfunn. Det handler om barnekor, diakoni, ungdomsarbeid, kirken som konsertlokale, sted for høytider i menneskers liv og aller mest ved at den regelmessig holder gudstjenester.
Dette lokale utgangspunktet er grunnen til at kirken også er en viktig partner i den store samfunnssamtalen om forholdet mellom etikk og lovverk. Dokka skriver som om hun mener at intet av dette skal berøres på prekestolen. At dette er spørsmål som skal forvises fra kirkerommet til menighetsbladet eller temakvelder.
Det kan sikkert diskuteres om Olav Haraldsson brukte biskop Grimkjell til sitt formål eller om det var biskopen som brukte kongen til sitt. Biskopen visste nok at Kristenretten ikke inneholder alt som er å si om kristen tro, men han visste at det kom mye godt ut av gjensidigheten. Det hører hjemme både i kirke og stat.
