Kommentar

Moster handler mer om stat enn om kirke

Det er fint at staten har brukt kristendommen til å lage lovverk. Men kirka har et annet prosjekt med den.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I Vårt Lands intervju med Jonas Gahr Støre fra Moster, framstår han dypt engasjert i hvor viktig kristenretten er for Norge. Det er klart det er stas at statsministeren er opptatt av kirke og kristendom. Men hva er det han egentlig sier? Jo, blant annet dette: For det første synes han kirkas gudstjenester i større grad bør løfte fram kristenrettens viktighet. For det andre vil han gjerne bli berørt av dette, og at andre også skal bli berørt.

For kirka er det ikke år 1030 som er avgjørende, men år 30

Et politisk menneske

Støre avslører med dette utspillet at han er statsministeren i familien, og ikke for eksempel presten. Det han har blitt berørt av, er nemlig ikke en vakker salme eller en sterk og sann preken. Nei, Støre kjenner hjertet svulme av kristendommens avgjørende innflytelse på lovdannelsen for et årtusen siden, og det at staten, samfunnet og de verdiene og prinsippene vi smykker oss med helt entydig kan føres tilbake til nettopp kristenretten.

Støre er med andre ord berørt av historie, jus og verdier. Slik taler et politisk menneske.

Selv om det er fremmed for meg personlig å kjenne halsen tykne over slikt, synes jeg det er helt legitimt. Ja, det er fint at statsdannelse får et og annet hjerte til å banke litt hardere. Og arven er flott og kristelig, den! Men å gi det en plass i menighetens høymesse, er en helt annen sak.

For hva er en gudstjeneste? Ifølge Den norske kirkes egne nettsider, er det «en samling der mennesker møter hverandre og sammen trer fram for Gud. Gudstjenesten er en mulighet til å møte Gud i fellesskap med andre». Det står ingenting her om historieformidling, snarere er perspektivet helt synkront.

Støre sier at det å vite at de bærende prinsippene i velferdssamfunnet «ikke bare skriver seg til 1814, men har en tusenårig historie, kan gi oss større trygghet i betydningen av dem». Det er nok sant. Men de for kristendommen konstituerende hendelsene skjedde ikke for tusen år siden, de skjedde for to tusen år siden. For kirka er det ikke år 1030 som er avgjørende, men år 30.

Prestens oppgave på prekestolen er dermed å preke ut fra bibeltekstene, og ikke fra historiebøker eller lovverk. I den grad det kan belyse poenger i teksten, kan presten også svinge innom om stat og kulturarv, nasjon og jus. Ved spesielle anledninger kan også fokuset ligge på sida av oppsatt tekst. Men når man preker, skal man forkynne godt nytt (ev-angelion) for menneskene. Å preke er altså en helt spesifikk talehandling, og ikke for eksempel å snakke om kristenretten. Det er et viktig tema, men for kirka hører det hjemme på temakveld eller i menighetsblad.

Å gjøre kristendom til verdier og etikk, altså det som på samfunnsnivå heter politikk, er alltid en reduksjon, enten den etikken man snakker om er knyttet til soverom, oljeplattformer eller menneskeverd.

Er ikke Moster 2024 en markering av kristendommens betydning nettopp utenfor kirka, utenfor den religiøse sfæren, uavhengig av tro og personlig tilslutning?

Staten og kristendommen

Mens både islam og flere andre religioner inneholder lovverk, gjør ikke kristendommen det. Dermed har det vært få historiske eksempler på teokratier i kristne land. Både katolikker og protestanter har, om på ulikt vis, stått for en tydelig maktfordeling mellom stat og kirke. Verdslig makt er legitim, og ikke et underbruk av religiøs makt.

Like fullt har kristendommen spilt statsbyggende roller på flere ulike måter gjennom historien. Ett eksempel er altså kristenretten i Norge, og også Magnus Lagabøters landslov fra 1274: Lovverket som konstituerer nasjonen skal realisere verdier som er hentet rett ut av kongens nye religion: kristendom. Hvem som tilkjennes rettigheter, hva som skal straffes og hva straffen skal bestå i, er basert på nettopp kristendom. I dag er vi glad for det.

Men dette er statlige anliggender. Det er juridiske avgjørelser. At kristendommen kan bli brukt for å lage lovverk, er fint og bra og alt det der, men det er ikke kirka som lager lovverket, det er staten. Kirka skal noe helt annet med kristendommen enn å smi lovparagrafer av den.

Det er derfor KrF og kirka ikke egentlig har noe med hverandre å gjøre. Selv om de springer ut av samme k, driver kirka med religion, mens KrF driver med politikk. Det er også derfor det ikke er en kirkelig oppgave å fortelle det norske folk om Moster, men en statlig oppgave.

Og hvor er det staten først og fremst formidler sitt budskap til folket? Det er i skolen. Den har også en statsminister helt legitim makt over. At Støre kaster statens ball til kirka når han kunne rullet den i retning skolen, innebærer dermed også en ansvarsfraskrivelse.

For er ikke hele poenget med markeringen av kristenretten at tematikken angår mye mer enn kirka? Ja, er ikke Moster 2024 en markering av kristendommens betydning nettopp utenfor kirka, utenfor den religiøse sfæren, uavhengig av tro og personlig tilslutning?

Det er selvsagt deilig for et kristenfolk i motvind at Støre klør oss litt på ryggen

Stat og kirke

Når Støre ønsker mer Moster inn i gudstjenesten, er det altså statshistorie han etterlyser. Han ber med andre ord kirka om å være mer interessert i kristendommens politiske og side. Og dette sier han ikke som radikal aktivist eller opposisjonspolitiker, men som statsminister, som selve ridderen av det bestående.

Skillet mellom kristendom som religion og kristendom som politikk er likevel ikke så entydig som jeg har lagt opp til så langt i denne teksten. Og kirkefolk og biskoper blir stadig beskyldt for å være for politiske. Men da er det ikke politikk forstått som oppslutning om det bestående og nasjonalstaten, men som maktkritikk og opposisjon. De radikale biskopenes Jesus velter salgsbodene på tempelplassen og vil heller tilgi alt og dele alt, enn å etablere strafferett og eiendomsrett.

Det er selvsagt deilig for et kristenfolk i motvind at Støre klør oss litt på ryggen. Vi vet fra før at han rett som det er går til gudstjeneste, og det at han sier det så høyt og tydelig, er fint. Man blir sett og anerkjent når han anser gudstjenesten som så viktig at han mener noe om den.

Støre har utvilsomt også rett i at Moster-arven bør løftes fram, og gjerne litt oftere enn hvert jubileumsår. Den har vært underspilt og er helt avgjørende for norsk historie og samtid. Men han bommer når han vil at det skal være en kirkelig oppgave, og i alle fall en gudstjenestelig oppgave. Det er statens, ikke kirkas, oppgave å peke på statens grunnlag og historie.

Etter opphøret av statskirkeordningen er Støre fri til å mene hva som helst om gudstjenesten. Men Den norske kirke er også fri til å ikke høre på ham. Stat og kirke har nemlig skilt lag.

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er ordinert prest i Den norske kirke, forfatter og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017 og skriver om teologi, kirke, eksistens og kultur.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar