Vårt Land har satt fokus på økonomisk trangere tider for kristne høyskoler som tilbyr teologistudier, og følger opp i lederen 6. juni med å utfordre slike institusjoner til å vurdere samvirke og sammenslåing.
Utfordringen gjelder etter min mening ikke bare institusjoner som tilbyr teologistudier, men generelt for private, verdibaserte institusjoner med en kristen, kirkelig eller diakonal basis.
Vi kan ende opp som synkende skip
Utfordringen er betimelig i et nåtidsperspektiv, men særlig i et fremtidsperspektiv. Akkurat nå rammes mange institusjoner av kutt i støtteordningene for internasjonale studenter. Med nytt finansieringssystem som innføres i 2025, vil man straffes ekstra hardt dersom studentene svikter eller ikke gjennomfører studiene sine. Med nedgang på nærmere ti prosent i året over flere år, er situasjonen for enkelte institusjoner dramatisk.
Mange av disse institusjonene er relativt små institusjoner, med en sterk identitet og symboltung historie, med administrasjoner som kontinuerlig presses til nye oppgaver og ansvarsområder. Kombinert med et moderat lønnsnivå, fleksibilitet og dugnadsånd, kan nok dette gå for en tid, men for å sikre langsiktig bærekraft, må det andre tiltak til.
I dagens situasjon, er det en stor fare for at vi som institusjoner fokuserer ensidig på kutt, tilpasning og konsolidering, og i praksis ender opp som synkende skip. Dersom flere av disse enkeltskipene samlet seg om å bygge et større skip (som ikke trenger å hete VID!), mener jeg det ville gitt vesentlig bedre fart og flyteevne for alle.
Vi trenger et samfunnsengasjert og menneskenært universitet med en stor vifte av samfunnsviktige fagområder og studietilbud
Slå sammen institusjoner
Vi trenger bedre ressursutnyttelse i driften av utdanninger innenfor fagområder som er små, og med et begrenset rekrutteringsgrunnlag. Teologi er åpenbart et slikt område. Da må enten institusjoner slå seg sammen og bruke ressursene bedre, eller så må noen legge ned sine studier. Terskelen for å gjøre det er erfaringsmessig høy, nettopp fordi det er snakk om symboltunge utdanninger.
For VID er det også vedtektsfestet å utdanne prester og diakoner. VID opplever for egen del stor vekst i søkere i år, men har samtidig trukket opptaket for fire andre studier. Dette er en helt ny situasjon for oss, men skjer i fullt monn i hele universitets- og høgskolesektoren denne våren.
Jeg er derfor overbevist om at man nå må gjøre strukturelle grep, altså å slå sammen flere institusjoner. Fire høgskoler fusjonerte til VID i 2016 (Diakonhjemmet høgskole, Misjonshøgskolen, Haraldsplass Diakonale Høgskole, Høgskolen Betanien), og senere innlemmet en høgskole til (Høgskolen Diakonova) og flere utdannings- og oppdragssentre i 2018 og 2019 (Kirkelig utdaninngssenter nord, Senter for interkulturell kommunikasjon og SEPREP). Vi så raskt at dette ga nye faglige muligheter, med tilgang til flere byer og regioner, større grad av tverrfaglighet, og fusjonen ga også en langt bedre administrativressursutnyttelse og robusthet. Vi er i dag lokalisert i Bergen, Stavanger, Oslo, Sandvika, Sandnessjøen og Tromsø, med om lag 5700 studenter og nærmere 600 ansatte.
VID har opplevd vekst siden den første fusjonen i 2016, og i det store og hele har dette vært en vellykket fusjon. Men i et fremtidsperspektiv utfordres VID som mange andre institusjoner på en rekke områder. Det holder her å nevne investeringer innen digitalisering og campusutvikling som eksempler på nødvendige og kostbare satsinger.
Jeg er overbevist om at man nå må gjøre strukturelle grep, altså å slå sammen flere institusjoner
Visjon for verdibaserte institusjoner
Etter min mening må vi nå løfte blikket ekstra høyt for å skape en visjon som mange kan enes om, utarbeide et verdigrunnlag for en verdibasert institusjon som både rommer et mangfold av fagområder og kirkelig profil og tilknytning, med profesjonsutdanninger og disiplinbaserte utdanninger, og med høye faglige ambisjoner.
Vi trenger større institusjoner som kan tilby en vifte av samfunnsviktige utdanninger, ikke bare teologi. Disse må i tillegg basere seg på sterke forskningssatsninger og forskningsgrupper, dersom utdanningene skal tilby kunnskap som både er relevant i dag og relevant i et fremtidsperspektiv. Det krever satsninger som man neppe kan gjøre som en liten institusjon.
Når regjeringen senere i juni sender endelige kriterier for å bli universitet på høring, ligger det an til at institusjoner som MF og VID kan søke om å bli universitet allerede i 2025. VID planlegger nå for en slik søknad. Institusjoner som Dronning Mauds Minne Høgskole, NLA og Lovisenberg Diakonale Høgskole har alle gode masterutdanningstilbud, og vil kunne søke om å bli universitet om 10-15 år dersom de i nærmeste fremtid oppretter egne doktorgradsprogrammer og fortsetter å investere i forskning. Men det vil i så fall være svært krevende satsninger.
Min visjon er i en slik situasjon kort og godt: Ved å slå sammen flere verdibaserte institusjoner for å skape en bærekraftig institusjon for dagens og fremtidens kunnskapsbehov. Vi trenger et samfunnsengasjert og menneskenært universitet med en stor vifte av samfunnsviktige fagområder og studietilbud, med høye faglige og forskningsmessige ambisjoner, levende campuser, attraktivt arbeidsmiljø og læringsmiljø, og som kan hevde seg i den norske universitetsfloraen både om 10 og 100 år.