Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.
Etter at finansieringsordningene for høyere utdanning ble lagt om, sliter flere norske studiesteder med å få endene til å møtes. Nå må studenter utenfor EU/EØS nemlig betale skolepenger, noe som gjør at færre søker seg til Norge. I tillegg er rammebevilgningene til institusjonene blitt lavere. Studiesteder som tradisjonelt har hatt mange utenlandske studenter, får dermed en helt ny økonomisk situasjon.
Dersom norske teologiske fagmiljøer skal være rustet for fremtiden, bør deres ledere se på muligheten for samvirke og sammenslåing
Nedskalere virksomheten
I dagens Vårt Land kan vi lese om det som har vært en vinn-vinn-situasjon for høgskolene og internasjonale studenter. Høgskolene har fått tilskudd for hver student som fullfører, studentene har kunnet ta utdannelse i Norge uten å være rike eller sette seg i dyp gjeld. Ved retur til hjemlandet har studentene kompetanse som beriker dem selv og samfunnet. At dette nå er blitt vanskeliggjort er svært synd.
Nå er strømmen av utenlandske studenter blitt effektivt demmet opp ved kravet om skolepenger på flere hundre tusen. Det betyr at høgskolene må ta grep. Det er ikke så enkelt som at de kan finne penger et annet sted eller tiltrekke seg flere innenlandsstudenter.
Så lenge myndighetene ikke legger opp til at det skal foregå import av studenter til Norge, må vi ha et studiemarked som er tilpasset behovet i vår egen befolkning. Antallet studieplasser må være tilpasset et realistisk antall studenter. Gitt sekulariseringen vil det være urimelig å tro at det antallet øker. Mye taler dermed for at det i fremtiden dessverre vil bli krevende å opprettholde den bredden av teologiske studier som finnes i dag. Emner og studieprogrammer må legges om, slås sammen med andre eller legges ned hvis en ikke greier å oppnå vekst.
Viktig mangfold
I Norge finnes det mange teologiske fagmiljøer: Ansgar, NLA, Fjellhaug, HLT, MF, TF og VID. Hver av disse institusjonene utdanner prester eller pastorer, samt andre kirkelige ansatte. Det er et gode at Norge har flere slike institusjoner, både av geografiske årsaker og for den teologiske og kirkelige bredden. Selv om dette mangfoldet er positivt er det ingen tvil om at syv teologiske fagmiljøer er mange for et lite land som Norge.
Neste spørsmål er dermed om det er grunnlag for det antallet studiesteder vi har i dag etter regjeringens kutt. Flere av høgskolene nevnt over er resultater av sammenslåinger av mindre skoler, noe som antakelig har reddet dem. Dersom norske teologiske fagmiljøer skal være rustet for fremtiden, bør deres respektive ledere se på muligheten for større samvirke og videre sammenslåing. Omstillinger gjøres best når de gjennomføres før behovet blir akutt.
