Vi forstår anliggendet til våre kollegaer på den andre siden, de vil gjerne imøtekomme homofile som sliter. Det vil vi også. Vi ønsker at homofile skal få oppleve varme og inkluderende fellesskap i våre menigheter der de kan være åpne om sin legning uten avvising eller kritikk. Men vi føler oss forpliktet på bibel og bekjennelse som vi ikke kan se åpner for homofil praksis.
Når det gjelder våre bekjennelsesskrifter, så er ikke likekjønnet samliv nevnt i Luthers lille katekisme. Det står ingenting imot, men klart hva den er for, og vi mener det er et bekjennelsesspørsmål både i forhold til trosartiklene og budene:
1. trosartikkel: Gud er skaper. I det ligger et ja til 1 Mos 1,27: Til mann og kvinne skapte han dem. På dette grunnlaget innstiftes ekteskapet som en skaperordning. Dette bekrefter Jesus selv, Matt 19, 4-6.
2. trosartikkel: «…komme igjen for å dømme levende og døde.» Jesus er den himmelske brudgom som skal møte sin jordiske brud. Ekteskapet mellom mann og kvinne er et bilde på Kristus og menigheten.
I tillegg kan vi nevne det 4. bud: Du skal hedre din far og mor – ikke din mor og medmor, eller din far og medfar. Det er en tydelig forutsetning i hele katekismen at den fastholder Bibelens tale om mann og kvinne.
Det som bekreftes i NT
Å si at vi utvanner bekjennelsen ved også å nevne hustavlene, skjønner vi ikke. De er jo bare referanser til skriftsteder. At homofilt samliv heller ikke nevnes i Confessio Augustana skyldes nok at det ikke var et aktuelt stridsspørsmål på den tiden. Det var derimot presters ekteskap som får en hel artikkel, art. 23.
Når vi henviste til 3 Mos 20,13, var det for å forklare hvorfor Jesus ikke nevner homofilt samliv som synd. Det var selvfølgelig. Men vi er ikke forpliktet på de jødiske renselsesforskrifter og straffelover. Vi er vel enige om at det er bare det som bekreftes i Det nye testamentet som er gyldig for oss. At homofil praksis er i strid med Guds vilje bekreftes der. Vi kan ikke se at det er noe skriftsted som åpner for likekjønnet samliv.
Å antyde at vi skulle anvende Moselovens straffebestemmelse overfor homofile, faller på sin egen urimelighet.
Det argumenteres videre med at Frikirken har akseptert både skilsmisse og gjengifte og kvinnelige pastorer/eldste, så da kan vi vel akseptere homofilt samliv også.
Noe å forsake
Når det gjelder det 6. bud: «Du skal ikke bryte ekteskapet», har det dessverre skjedd en stor liberalisering. Det har blitt altfor lett å skille seg og gifte seg på nytt. Men noen ganger er skilsmisse det minste onde. Foreligger det en gyldig skilsmissegrunn, vil det også være mulighet for gjengifte, for tilgivelse og ny start for dem som ekteskapet har gått i stykker for, ellers ville gjengifte vært en utilgivelig synd. Her vil det være nyanser i syn og praktisering blant pastorene.
Når det gjelder ordinasjon av kvinner er det fortsatt ulikt syn blant pastorene i Frikirken, og det er fullt akseptert at ikke alle pastorer ønsker å ordinere kvinner.
Vi er vel enige om at det er bare det som bekreftes i Det nye testamentet som er gyldig for oss
Å mene at der er maktspråk å sitere Matt 16,24-25, forstår vi ikke. Det ordet gjelder for alle Jesu disipler. Alle har vi noe å forsake om vi vil følge Jesus, det gjelder ikke bare homofile.
Det har neppe særlig hensikt å debattere dette noe mer i disse spalter, men til slutt må vi spørre: Hvem er det som skaper «grunnlag for splittelse»?
Innlegget er signert av: Helge Hollerud, Arvid Hunemo, Leif Inge Jensen, Janne og Paul Roland, Arnfinn Løyning, Øyvind Fjellestad, Andreas Woie, Sven Aasmundtveit, Dagfinn Stærk, Sigmund Sandåker og Oddvar Søvik.
