Det er lett å bli kulturelt fartsblind. Vi sliter alle med å se oss selv utenfra. Når vi feirer 17. mai er det gjerne med et bakteppe av barnetog og flagg, Eidsvollsbygningen og «Ja vi elsker». Av og til får man inntrykk av at dette er «år 0» i norsk historie. Middelalderen er over, opplysningstiden er kommet også til Norge.
Nye politiske tanker
Det er ingen grunn til å underslå hvor mye på Eidsvoll 1814 som bygget på nye politiske tanker, dels inspirert av revolusjonene i Frankrike og USA. Samtidig var det også et stort bakteppe av selvfølgeligheter. Når en tilsvarende norsk grunnlov hadde vært umulig 800 år før, skyldes det ikke bare politiske endringer, men noe langt viktigere: Selvfølgelighetene var til dels motsatte.
Et «år 0» i norsk historie er nok umulig å finne, men skal vi først lete, er 1024 en god kandidat.
Selv om historien sjelden utvikler seg i skarpe brudd, innledet vedtaket på Moster i 1024 avgjørende endringer. Slik Jørn Øyrehagen Sunde, professor i rettshistorie, forklarer, er det i dag vanskelig å forstå hvor radikal endringen var:
«Fram til den tid var styrke og makt gode i seg sjølv, og makt gav rett. Men med kristninga vart makt og rett skilt – rett var noko som sprang ut av Guds vilje og ikkje av forhold mellom menneske. Dermed vart herren si makt over trælen redusert, og til slutt var denne forma for slaveri avskaffa. Fedre og brødre si makt over kvinner vart redusert, og ei kvinne skulle etter kvart til dømes samtykkja ved ekteskap. Den rike si makt over den fattige vart redusert, og etter kvart fekk ein innført ei almisseplikt. Og hemnretten, sjølve grunnpilaren i rettssystemet, vart erstatta av kongen si plikt til å sikra Guds fred».
Den første arbeidsmiljøloven
Blant det som skjedde var at noe så fremmed for vikingene som ydmykhet og selvkritikk gradvis ble idealer. At alle barn skulle få vokse opp, bygget på at de var like mye verdt, gutter og jenter, slaver og fri.
Forbudet mot søskenbarnekteskap bidro til å svekke ættenes makt. Én helligdag hver uke var på mange måter vår første arbeidsmiljølov.
Et «år 0» i norsk historie er nok umulig å finne, men skal vi først lete, er 1024 en god kandidat
Vi fikk katedralskoler og skriftkultur, etter hvert også tilgang til universiteter og antikkens lærdom. Magnus Lagabøte ønsket å bruke Landsloven til å fremme det han så som Guds interesser. Som oppdratt i et fransiskanerkloster så han det som viktig å gi de svakeste, også dem uten en sterk ætt i ryggen, rettigheter. Landsloven la til rette for sosial mobilitet slik at flere kunne bli produktive samfunnsmedlemmer. Det var ingen ulempe at det også ga høyere skatteinntekter.
Stat og rettskultur
1024 var starten på en utvikling bort fra vikingenes æresbaserte, kollektivistiske samfunn. Hver enkelt var ansvarlig for sine handlinger. På midten av 1200-tallet var ikke bakteppet lenger ættens makt, men et felles kongerike og etter hvert en nasjon. Norges stat og rettskultur, vår grunnlov og våre grunnverdier, har lange røtter i det som skjedde på Moster og deretter i Landsloven av 1274.
Norge fikk nå en felles, landsdekkende lov, en av de tidligste i Europa. Vel så viktig var at den var en praktisk brukslov. Den forsterket tilliten til lovverket og gjorde i en viss forstand Norge norsk. Øyrehagen Sunde er tydelig: «Å høre under landslov, var å være norsk».
Én helligdag hver uke var på mange måter vår første arbeidsmiljølov
Vekten den ga på omsorg for de svakeste og forbudet mot hevn, understrekte at vikingtiden var over. Landsloven var i praktisk bruk i 400 år, nesten dobbelt så lenge som Grunnloven har vært. Mange kan nok ha opplevd den som langt mer nyttig i hverdagen.
I 1814 var en rekke tanker selvfølgelige: Samvittighet og selvkritikk, opplysning og omsorg, lærdom og lovforbedring, var selvsagte premisser for embetsmenn og institusjoner. Med økende kunnskap i folket, ved allmennskoler og konfirmasjonsundervisning, ble det stadig mer selvfølgelig å utvide demokratiet.
Jubileene for kristenretten og Landsloven er ikke bare hyggelige å feire som et slektsstevne med sprø leker og søt nostalgi. De er avgjørende å løfte frem som et samfunn.
Stolt historie
Vi har siden 1800-tallet vært stolte av vår vikinghistorie, til dels svært romantisert: Modige sjøfolk seilte i praktfulle skip, gjorde landnåm og hentet rikdom. Vi bør være enda stoltere over hvor mye vi klarte å bryte med dette, enten vi snakker om æresdrap, slavehold eller plyndringsøkonomi. Vi protesterer ikke bare mildt mot dette, vi ser det som avskyelig.
Et gradvis brudd med vikingtiden ga også andre verdier. For jo sterkere æreskultur, jo vanskeligere å vedgå feil og forbrytelser. Nå ble det motsatte stadig viktigere, etter hvert også utenfor skriftestolen. Resultatet var en dyp psykologisk endring, en kulturell mutasjon både på individer og samfunn. Det er ikke tilfeldig at det først og fremst er vestlige land som er villige til å bekjenne sine feil.
Kristenretten skapte ikke noe paradis, men snudde over tid opp ned på selvfølgelighetene. Vi begynte å strekke oss mot nye idealer. De handlet ikke lenger om ætter som tok hevn for å gjenreise ære, men om en rettsstat, bekjennelse og bot, tilgivelse og oppreisning.
Også heltebildene ble vendt på hodet. Man roste ikke de som plyndret forsvarsløse, men de som vernet de svake. Allerede på slutten 1000-tallet ble St. Hallvard Oslos skytshelgen, etter å ha blitt drept i forsøket på å redde en uskyldig jente, muligens trell. Det er fristende å foreslå å feire hans festdag 15. mai som en fast del av forberedelsen til nasjonaldagen.
Selvfølgeligheter sløver
Vi kan lett undervurdere verdier vi knapt tenker over. Selvfølgeligheter sløver – også her. Vi kan tro vi lever etter våre verdier og ikke trenger å minnes om dem. Vi kan til og med tro de kommer automatisk, bare samfunn får nok tid på seg.
Kristenretten skapte ikke noe paradis, men snudde over tid opp ned på selvfølgelighetene
Jo mer vi tror det, jo større fare for å miste dem. 1814 var ikke noe «år 0». La oss bruke 17. mai til å feire også årene og bruddene som gjorde Grunnloven mulig.
Ikke som noe vi nevner vagt eller nostalgisk, men løfter frem som selvfølgeligheter som ikke er selvfølgelige.