Den fellesskapsbyggende individualismen

Individualisme har blitt et ukvemsord i dagens samfunn, et uttrykk for å prioritere «meg først», før fellesskapet. Det handler om å sette fokus på seg selv, på individuelle behov og ønsker, kanskje på bekostning av kollektive interesser. Etter manges mening har dette perspektivet også funnet veien inn i det kirkelige rom, der trospraksis blir redusert til en personlig opplevelse, og hvor kirkegjengere er mer opptatt av egen oppbyggelse enn av det som kommer fellesskapet til gode.

Ulike blikk på individualisme

En som deler ovennevnte oppfatning er den ortodokse teologen John Zizioulas. Han hevder at individualisme er en konsekvens av syndefallet og ser det som menneskets fryktstyrte behov for å skille seg fra fellesskapet. Inspirert av hvordan de tre personene i guddommen lever i et uatskillelig fellesskap, mener Zizioulas at sann frihet kun kan erfares gjennom relasjoner til andre. Individualisme blir da et hinder som begrenser fellesskapets frigjørende kraft, ifølge Zizioulas.

Men er det riktig å forstå individualisme som en ensidig negativ størrelse? Jürgen Moltmann fremhever troens personlige dimensjon, ettersom Gud kaller og gir nytt liv til den enkelte. En individuell erfaring av Guds nåde og kraft blir dermed essensiell. Uansett må individuell tro settes i sammenheng med det kristne fellesskapets hensikt og vitnesbyrd, slik Moltmann ser det.

Individualisme har blitt et ukvemsord i dagens samfunn, et uttrykk for å prioritere «meg først», før fellesskapet. Det handler om å sette fokus på seg selv, på individuelle behov og ønsker, kanskje på bekostning av kollektive interesser

Den franske filosofen Paul Ricoeur peker på at vår identitet blir formet i fellesskap, samtidig som fellesskapets selvforståelse og felles fortelling formes av individer. Kanskje kan vi si som Ole Brumm: Ja takk, begge deler! I Bibelen beskriver Paulus menigheten som Kristi kropp og fremhever viktigheten av hvert enkelt lem på kroppen, uansett hvilken funksjon det har (se 1 Kor 12).

Menigheten kan således sammenlignes med et detaljert glassmaleri der hver enkel del gir form og farge til det store bildet. Det innebærer ikke å sette selvet i sentrum, men heller at vi trenger å verdsette og feire forskjellighet.

Individualitet som en forløsende kraft

Konformitet og uniformering har aldri vært frigjørende og fellesskapsbyggende over tid. Det betyr ikke at vi skal avvise sannheter om Gud og mennesket for å tilpasse oss et mangfold av meninger og livsvalg. Men vi bør avvise ideen om at individualitet og fellesskap er motsetninger, og i stedet omfavne dem som komplementære sider av samme mynt.

Hvis ikke risikerer menigheten at de som tilhører fellesskapet slutter å vurdere sine egne behov i ulike perioder av livet og går for langt i å opprettholde en «whatever it takes»-mentalitet. Det kan være en utfordring i noen sammenhenger.

Det greske ordet for medarbeider er «synergos», som kan relateres til det å skape synergi: Sammen er vi sterkere enn summen av hver enkelt sitt bidrag

Når Paulus snakker om kirkelig lederskap, uttrykker han forbilledlig at «vi vil ikke være herrer over deres tro, men medarbeidere, så dere kan finne gleden. I troen står dere allerede støtt» (2 Kor 1,24). Det greske ordet for medarbeider er «synergos», som kan relateres til det å skape synergi: Sammen er vi sterkere enn summen av hver enkelt sitt bidrag. Dermed er alle like viktige i fellesskapet.

Ved å vektlegge både individets kreative bidrag og fellesskapets enhet, kan menigheten oppnå større grad av inkludering, engasjement og åndelig vekst for alle medlemmene. Mer om disse perspektivene kan du lese i min artikkel i Scandinavian Journal for Leadership & Theology, med tittelen «On the formation of a Pentecostal ecclesial identity in light of John Zizioulas’ theology of communion».