Israel bryter folkeretten

Dag Elgvin fra Med Israel For Fred (MIFF) spør hvilken folkerettsbestemmelse Israel bryter når de bygger kolonier i Palestina (VL 07.03). I strid med fjerde Genèvekonvensjon som forbyr overføring av egen befolkning til okkupert område er over 700.000 israelere flyttet til bosettinger utenfor det legitime Israel. Første tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene gir avvergingsplikt slik at alle land må gjøre alt rimelig for å stoppe brudd på konvensjonene.

Når Norge 7. mars frarådet samhandel med de ulovlige bosettingene så var det en oppfordring til frivillig sikring av folkeretten. Utenriksminister Espen Barth Eide må følge opp med et lovforbud mot økonomisk støtte til ulovlige bosettinger.

Finansminister Trygve Slagsvold Vedum må deinvestere 140 milliarder kroner fra Statens Pensjonsfond Utland (SPU) (kjent som Oljefondet red.anm). Disse midlene er investert i 66 okkupasjonsselskaper som konsoliderer de ulovlige koloniene, ifølge en rapport fra Don’t buy into occupation, og gjør Norge medskyldig i folkerettsstridig okkupasjon. FNs sikkerhetsråd har i resolusjon 2334 slått fast at israelske kolonier er brudd på internasjonal lov. Resolusjonen krever at Israel stopper bosettingsaktivitetene og oppfyller sine forpliktelser som okkupasjonsmakt. FN-domstolen utvikler en rettslig betenkning om dette.

Kan ikke tilsidesette konvensjonene

Dag Elgvin tar feil når han hevder at Israel har rett til å bo på okkupert område. MIFF trekker fram fredsavtalen mellom Jordan og Israel fra 1994, som spesifiserer at grensene skal følge Jordanelven, men artikkel 7 i vedlegg 1 presiserer at fredsavtalen ikke vedrører området okkupert i 1967. Ingen av bestemmelsene MIFF viser til kan brukes til å tilsidesette Genèvekonvensjonene, som er bindende traktater mellom stater. Jeg mener Norge er medskyldige i krigsforbrytelser når vi støtter bosettingene økonomisk.

Jeg mener også at Norge sannsynligvis er medskyldige i folkemord når 51 milliarder SPU-kroner er investert i selskaper som bevæpner Israel, ifølge Palestinakomiteen. Folkemordskonvensjonen gir oss plikt til å ikke bidra til folkemord. Vi oppfyller ikke den plikten når vi investerer i selskaper som selger våpen til Israel, og Norge ikke sikrer seg mot at norsk våpeneksport ender opp i Israel, samtidig som FN-domstolen gjennomfører folkemord-etterforskning. Andre Nato-land har klausul mot videreformidling i sine våpeneksportkontrakter. Canada innførte nylig våpenembargo mot Israel.

Norge må gjøre 4 ting:

1. Utvikle en lov som forbyr handel med selskaper som opererer på okkuperte områder

2. Forby SPU-investeringer i selskaper som medvirker til krigsforbrytelser

3. Forby SPU-investeringer i selskaper som selger våpen til stater som bryter krigens regler

4. Forby videresalg av norske våpen til stater som bryter krigens regler

Mange kan gjøre mer

Det er riktig at Norge stemte for våpenhvile når resten av Norden stemte mot, og opprettholdt støtten til FN (UNRWA) når andre land stoppet den. Det er bra at Norge bidrar til at Palestina får sine skatteinntekter, og at Norge snakker sant om krigsforbrytelser, men dette er et minimum av anstendighet. De fire punktene over representerer tiltak for å oppfylle Norges juridiske forpliktelser.

Om jussen ikke er nok til å gjøre det som er rett kan Norstats undersøkelse som viser økt støtte blant nordmenn til palestinerne, gi motivasjon for statsminister Jonas Gahr Støre til å vise anstendighet.

Det er imponerende hvordan kirkene tar til orde for «kjærlig motstandskamp»

Omar Barghouti, leder for BNC (Nasjonalkomiteen for Boikott, Deinvestering og Sanksjoner), som er den største folkebevegelsen i Palestina, var nylig i Norge og sa retorisk til Klassekampen: «Glem sanksjoner, glem boikott, glem deinvesteringer. Det første Norge må gjøre er å oppfylle forpliktelser under folkeretten». Det er skammelig at vi ikke avslutter økonomiske transaksjoner som gjør at Norge tjener penger på krigsforbrytelser. Det vil jeg utfordre sentrale aktører, som LO og Den norske kirke, til å uttale seg tydeligere om. Mange i Norge kan gjøre mye mer for å beskytte palestinernes rettigheter.

«Kjærlig motstandskamp»

MIFF bør se at fredsbygging krever at vi taler vår bror til rette, når Israel begår krigsforbrytelser, bryter apartheidkonvensjonen, og sannsynligvis bryter folkemordskonvensjonen. Kirkene i Det hellige land utgav i 2009 Kairos «Palestinadokumentet – Et sannhetens øyeblikk», som vektlegger Israels interesser like tungt som palestinernes egne. Det gir et budskap om tro, håp og kjærlighet fra hjertet av palestinsk lidelse: «Vi tror at alle mennesker er skapt i Guds bilde, og at hvert enkelt menneskes verdighet er utledet fra Den allmektiges egen verdighet». Basert på dette bør Den norske kirke, Norges kristne råd og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn være mer aktive i Israel-kritikken.

Kairos-dokumentet bygger på Jesu ord om nestekjærlighet og vektlegger at rettferdig fred krever at alle parter får sine rettigheter oppfylt. Det er imponerende hvordan kirkene tar til orde for «kjærlig motstandskamp» og «frigjøring av undertrykkerne» gjennom ikke-voldelige virkemidler som boikott og sanksjoner, uten å bruke hatefull retorikk mot Israel.

Dokumentet bygger på kristen teologi og internasjonal lov, og på samme vis som «Call for BDS»-dokumentet fra det palestinske sivilsamfunnet (2005), anerkjenner man Israels rettigheter, men avviser rettighetsbrudd, okkupasjon og apartheid.

Må skje innenfor folkeretten

Slagordet «From the river to the sea, Palestine will be free» blir av flere definert som antisemittisk. Palestinske partnere forteller at det betyr rett til retur for alle mennesker som ble fordrevet fra sine hjem og rett til mobilitet slik at folk kan besøke venner og familie enten de bor i Israel eller Palestina. Mange kobler ropet til en enstatsløsning der alle har like rettigheter til området mellom Jordanelven og Middelhavet.

Statsminister Benjamin Netanyahu hevder at Israel skal være den eneste staten mellom elven og havet, og i februar stemte 99 av Knessets 120 medlemmer for en erklæring som «avviser fullstendig et internasjonalt diktat om en permanent ordning med palestinerne.»

Representanter for Det Mosaiske Trossamfund (DMT) og Det jødiske samfunn i Trondheim (DJST) skrev i Aftenposten 12. mars at «det er stort meningsmangfold blant jødiske nordmenn generelt og innenfor de jødiske samfunnene i Norge om den israelske regjeringens politikk. Det lever vi veldig godt med». Om sionisme bare betyr trygg eksistens for Israel slik de hevder, må det skje innenfor rammene av folkeretten.

En utfordring i dag er at sionisme ofte forstås som en uforbeholden støtte til alt Israel gjør, inkludert den folkerettsstridige okkupasjonen. Hvordan løser DMT og DJST denne utfordringen? Det framstår uklart i hvilken grad DMT og DJST er villige til å kritisere og sanksjonere Israel når landet bryter internasjonal lov.