Verdidebatt

Historiske lesere og Adams hale

BIBELTOLKNING: Alle står fritt til å velge sine foretrukne tolkningsmetoder, nå som da. Men om man vil være konsekvent, kan man heller ikke la være å merke seg samsvarsbøyingen. For en grammatisk fundert tolkning er vi nødt til å ta hensyn til hele språket.

Jeg takker Jorunn Økland for hennes svar på mitt innlegg. I innlegget responderte jeg på framstillingen av tolkningsalternativet med et tvekjønnet første menneske i Øklands essay, som kunne gi inntrykk av at denne tolkningen kan avledes fra den hebraiske teksten. Essayet vektlegger at antikke oversettelser viser at de tvetydige hebraiske ordene «zakar» og «neqeva» heller ble forstått adjektivisk («mannlig og kvinnelig») enn substantivisk («mann og kvinne») i 1 Mos 1,27.

Dette antas å implisere, slik Økland gjengir Meeks, at «[o]m man tar [det] helt bokstavelig [...] at Gud skapte mennesket mannlig og kvinnelig, så vil det jo si at det første menneske var androgynt».

Ettersom en slik framstilling lener seg på den hebraiske teksten, valgte jeg i mitt første innlegg å adressere grunnspråklige detaljer i dette verset. Jeg argumenterte for at en slik tolkning ikke kan begrunnes utifra hebraisk grammatikk, ettersom bruken av flertallspronomenet impliserer en kollektiv (menneskeheten) lesning av «a͗͗ dam» i 1 Mos 1,27. Økland på sin side henviser både til hebraisk og gresk bibeltradisjon for å bekrefte den ikke-kollektive («a͗ dam» = tvekjønnet enkeltperson) tolkningen.

Språklig fundert?

At det finnes tolkninger som legger til grunn et udifferensiert urmenneske er ubestridt. Men, som det også blir påpekt av Andrew Wergeland i en oppklarende kommentar (VL 22.03), at en slik tolkningstradisjon er språklig forankret er langt mindre opplagt.

Hebraiske manuskripter som rent grammatisk framtvinger, eller i det minste muliggjør, en ikke-kollektiv tolkning av 1 Mos 1,27 kjenner jeg ikke til. Det Økland viser til i den hebraiske tradisjonen er kommentarer i den rabbinske litteraturen. Disse er sekundære i forhold til bibelteksten, og deres språklige nærhet er heller ikke så opplagt som det kan høres ut.

Andrea Márkus Nilsen

Det er også et spørsmål om rabbiene bak hadde den samme grammatiske innsikten som siden har blitt opparbeidet av både jødiske og ikke-jødiske grammatikere opp gjennom middelalderen og til våre dager. Men kanskje er det enda mer tvilsomt om alle rabbiene som kommenterte bibeltekstene i den talmudiske tradisjonen var så opptatte av det vi i dag vil kalle for en adekvat lingvistisk eksegese.

Ribbein ble til hale

Økland selv nevner at noen rabbier i Talmud mente at Gud skapte Eva av Adams hale. Fra et språklig perspektiv er en slik tolkning vanskelig å forsvare. Selv om hebraiske «tsela ͑» ikke brukes om menneskelig ribbein andre steder i GT, forekommer ordet både i overført (ribbein av tre = treplanker) og utvidet (side) betydning. Beslektede ord i andre semittiske språk betyr også ribbein.

Samtidig har hebraisk egne ord for å vise til halen. Dessuten vil en hale-hypotese implisere at Adam i utgangspunktet hadde flere haler, ettersom det var én blant flere av hans «tsela ͑» som ble brukt for å bygge kvinnen. I likhet med det nyere penisbein-forslaget, virker haletolkningen mer anatomisk enn språklig motivert.

Romslige tolkninger

Diskusjonen rundt Adams hale er en av mange illustrasjoner på de romslige tolkningene i rabbinsk litteratur, som indikerer at rabbienes tolkning ikke nødvendigvis var presist utledet fra det hebraiske språket.

Det å lese våre egne forestillinger inn i teksten er ikke en moderne oppfinnelse

En av rabbiene bak hermafroditt-tolkningen lanserte også forslaget om at Adam, før han i en alder av 130 år fikk «en sønn i sin liknelse», ble far til demoner, ettersom de barna han formodentlig hadde fått fra før ikke kan ha lignet på ham. I samme diskusjon avledes det fra Salme 139,5 at Adams kropp opprinnelig nådde fra verdens ene ende til den andre.

Manglende manuskripter

Septuaginta-oversettelsen (LXX) i den greske GT-tradisjonen samsvarer med den hebraiske teksten i 1 Mos 1,27: entallspronomen i andre ledd, flertallspronomen i tredje ledd. Det finnes også varianter med flertallsform i begge ledd. Økland, basert på Meeks, nevner kopier som avviker fra disse oversettelsene og åpner for, eller bekrefter, den ikke-kollektive lesningen.

Beviset for slike kopier kommer ikke direkte fra LXX-manuskripter, men fra den rabbinske litteraturen som drøfter LXX-oversettelsen. Men de formuleringene rabbiene sikter til er ikke belagt blant LXX-versjonene. Dersom en slik kopi eller oversettelsesvariant faktisk fantes, kan den også ha oppstått som et resultat av ikke-språklige faktorer, eksempelvis kopieringsfeil.

At det florerte med myter og filosofiske verk som promoterte hermafroditter som delte seg i to gjør at vi heller ikke kan utelukke kulturell påvirkning, ikke minst med det greske låneordet «androgyn» i den rabbinske teksten. Og det å lese våre egne forestillinger inn i teksten er ikke en moderne oppfinnelse. Så selv om det fantes en oversettelse eller noen kopier som fremmet en ikke-kollektiv lesning, bekrefter det ikke automatisk at den opprinnelige hebraiske teksten er tvetydig med henhold til en kollektiv og en ikke-kollektiv lesning.

Prediksjoner og forekomst

I mitt forrige innlegg la jeg fram noen detaljer rundt kongruens mellom substantiv og pronomen. Konteksten rundt 1 Mos 1,27 viser at samsvarsbøying mellom substantiv og verb også er relevant for vurderingen av de kollektive og ikke-kollektive tolkningsalternativene.

Hadde de antatte Septuaginta-kopiene med avvikende oversettelse i 1 Mos 1,27 vært basert på større språklig innsikt, og den ikke-kollektive lesningen av den hebraiske teksten hadde vært mulig, ville man forventet flere tilfeller av ikke-kollektive entallssubstantiver som står med verb eller pronomen i flertall i det bibelhebraiske korpus.

Men uten flere attesterte forekomster av tilsvarende brudd på kongruens, følger det kollektive tolkningsalternativet («a͗͗ dam» = menneskeheten) i 1 Mos 1,27 fullstendig regelmessig samsvarsbøying, mens alternativet med et tvekjønnet enkeltindivid innebærer et samsvarsbøyingsmønster som verken er i samsvar med språkreglene eller belagt andre steder i GT.

Konsekvent tolkning

Alle står fritt til å velge sine foretrukne tolkningsmetoder, nå som da. Men om man vil være konsekvent, og den mulige adjektiviske funksjonen av «zakar» og «neqeva» skal brukes for å underbygge en tolkning, kan man heller ikke la være å merke seg samsvarsbøyingen. For en språklig fundert tolkning er vi nødt til å ta hensyn til hele språket.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt