«Naturlig» tolkning mot historiske lesere

I sin artikkel «Hva forteller bibelhebraisken om Adams kjønn?» den 1.3 2024, går lingvist Andrea Márkus Nilsen i rette med mitt essay «Skapelsen av mennesket i oversettelseshistorien» fra 24.2 2024.

Hun redegjør for det hun anser som den rette tolkningen av hebraisk tekst, men hun går lenger enn de aller fleste eksegeter som godt kjenner til hvordan diskusjonene har gått i noen hundre, for ikke å si tusen, år, ved å si at hennes lesning er den «eneste reelle» og «naturlige tolkningen.»

Tolkningsmangfoldet

Men nå var det altså ikke en detaljeksegese av 1. Mosebok 1-2 jeg presenterte i essayet: Min overskrift var opprinnelig «Skapelsen av mennesket i oversettelseshistorien», som i ettertid er tatt inn også i nettversjonen. I mellomtiden publiserte avisen essayet med en annen ingress/overskrift som dessverre preget mottakelsen av essayet, skapte mange misforståelser og mye sinne.

Med min opprinnelige tittel ønsket jeg å vise nettopp tolkningsmangfoldet: hvordan oversettelses- og resepsjons-historien viser at det har vært ulike oppfatninger om skapelsen av mennesket, og av kjønn, helt tilbake til de gamle rabbier og vel så det. Jeg presenterte forskning fra de siste generasjoner, samt diskusjoner i antikke oversettelser.

Hadde jeg hatt bedre plass, ville jeg tatt med den jødiske filosofen Filos syn på skapelsen av mennesket (omtrent samtidig med Paulus), der 1. Mosebok 1 beskriver skapelsen av én himmelsk, eterisk original, som i kapittel 2 nedfeller seg i to materielle, kjønnede kropper. Eller gnostiske tekster, som f.eks. Adam-Apokalypsen som forteller om det samme, men der det androgyne, perfekte urmennesket deles i to mer som en straff for hybris.

Noe av forutsetningen for de førmoderne lesningene, er at 1. Mosebok 1 og 2 hører og henger og tolkes sammen som én kontinuerlig beretning.

Med andre ord, teksten som Nilsen hevder har kun en eneste reell tolkning, har lesere, inkludert hebraiskkyndige, opp gjennom lange perioder av historien tolket og oversatt på så ulikt vis. Jeg mener det er viktig å kjenne til denne historien, ikke minst for å sette vår egen tids forståelser og absoluttheter i perspektiv.

Én kontinuerlig beretning

Noe av forutsetningen for de førmoderne lesningene, er at 1. Mosebok 1 og 2 hører og henger og tolkes sammen som én kontinuerlig beretning. Det påvirket selvsagt også hvordan man leste de enkelte bestanddeler, slik Phyllis Bird (Garrett Seminary og Pontifical Biblical Institute) gjorde så grundig rede for i 1981. En annen tilnærming finner vi hos Talmuds rabbier, som verken leser kapittel 1 og 2 hver for seg slik moderne forskning gjør, eller som én fortelling, slik de fleste førmoderne gjorde: Rabbiene kommenterer mer enkeltelementer i disse kapitlene, og hadde bemerkelsesverdig toleranse for hierarkiske, egalitære, og tvekjønnede lesninger, side om side.

Talmud inkluderer eksempler på en lesning Nilsen anser som helt hypotetisk: «Dersom 1 Mos 1,27 handlet om én person, kunne entallsformen ha fungert like fint, også for et tvekjønnet individ.» Og akkurat her var jo noen av rabbiene og helt enige med Nilsen! Talmud Bavli siterer bl.a. Rabbi Jeremia ben Elazar som sa: «Den Hellige, velsignet være ham, skapte to ansikter på Adam det første menneske: han var skapt bade mannlig og kvinnelig i én kropp.»

Slik leste også enkelte Septuaginta-kopister verset noen århundrer tidligere: «mannlig og kvinnelig skapte han ham», eventuelt «mannlig med kvinnelige deler....». Overleveringene både i hebraisk og gresk bibeltradisjon belegger altså at den forståelsen Nilsen mener er umulig, faktisk var i sirkulasjon i antikken. I en førpublisert versjon av essayet hadde jeg med detaljene om dette.

Det er altså, og har historisk vært, litt ulike oppfatninger av hvorvidt «substantivet ‘adam’» har hatt bare en «eneste naturlig tolkning», som Nilsen sier. Noe av poenget med essayet «Skapelsen av mennesket i Oversettelseshistorien» var å vise at selv blant de aller mest dedikerte antikke leserne med nærhet til språkene, fantes ulike tolkninger og oversettelser.