De bibelske skapelsesberetningene går aldri av moten. Og aller best liker vi mennesker å lese om oss selv, skapt til sist som kronen på verket, før Gud tok seg en velfortjent hvil den sjuende dagen (1 Mos. 2,2-3).
Teologistudenter lærer tidlig i løpet at det er to skapelsesberetninger i 1. Mosebok, én i kapittel 1 og én i kapittel 2. De er forskjellige både i stil, og med hensyn til hvilke detaljer de framhever som viktige. I tillegg finnes spor av skapelsesberetninger i andre bibelske bøker, f.eks. i Jobs bok, men de får ligge denne gang.
Kapittel 1 er mer programmatisk, med tydelig progresjon: Gud er en ordensgud som skaper verden på 6 dager, i en rekkefølge som gir mening. Det er ikke vits i å skape mennesket før det finnes noe sted å plassere det, og noe for det å leve av, for eksempel. Kapitlet lærer oss også at mennesket ikke nødvendigvis er først og viktigst, men inngår i en større sammenheng, der vi er ganske små. Det er dette Gud i Jobs bok alluderer til i utsagnet «Hvor var du da jeg grunnla jorden?» (Job 38,4).
Kapittel 2 setter mennesket i sentrum og forklarer hvorfor mennesker har kjønn. Ifølge denne fortellingen skapes mennesket og plasseres i Eden før trærne der. Mennesket skapes av jord og vann, og noen foretrekker derfor å oversette navnet til det første mennesket «Jordingen» fordi «Adam» er avledet av det hebraiske ordet for jord. Gud skaper først et udifferensiert menneske, som så deles i to, en mann og en kvinne. Etter å ha delt jordmennesket i to, fyller Gud ut det som videre trengs.
Når fagteologien legger vekt på at 1. Mosebok 1 og 2 er separate fortellinger, er det for at studenter skal lære å se nyansene og forskjellene mellom to versjoner av skapelsen som i de flestes hoder blandes sammen. De to fortellingene utfyller jo hverandre, med sine ganske ulike fokus. Eller gjør de det?

Mann og kvinne
Vi som leser bibel på norsk fra første side, kan for eksempel lese fortellingene slik: «Gud skapte mennesket i sitt bilde, ... som mann og kvinne ....» (1. Mos. 1,27, Bibel 2011). Lest slik, gir det mening å forstå kapittel 2 som en nærmere utdyping av hvordan Gud skapte mennesket, av hva slags materiale, og i hvilken kontekst. Den norske oversettelsen gjør det altså mulig å lese kapittel 1-2 i sammenheng, som én fortelling – der den internasjonale bibelforskningen sier at det er to ulike fortellinger, fra ulike perioder, med ulike teologier, som er redigert sammen.
Men de fleste bibellesere har ikke hatt tilgang til moderne faglitteratur. Da er det interessant å se på hvordan andre har lest og oppfattet skapelsen av mennesket opp gjennom historien.
Talmuds rabbier diskuterte intenst hva slags kroppsdel Gud tok fra «Jordingen» for å bygge kvinnen. Noen av dem hadde kanskje lest Platons Symposium (se nedenfor), de mente i alle fall at Adam måtte ha vært skapt med ett ansikt foran og ett bak. De fant belegg i Salme 139,5 og hos Rabbi Jeremia ben Eleazar som mente verset betydde at «den Hellige skapte to ansikter på Adam» – og altså som mannlig og kvinnelig i samme kropp. Andre foreslo at kvinnen var bygd av Adams hale, siden jo mennesket – i motsetning til dyrene – ikke (lenger) har hale.
De fleste bibellesere har ikke hatt tilgang til moderne faglitteratur. Da er det interessant å se på hvordan andre har oppfattet skapelsen opp gjennom historien
En annen, svært viktig kilde til å lære om hvordan tidligere tiders mennesker har oppfattet teksten, er å studere gamle oversettelser: hvordan har oversetterne forstått den og hvilke ord har de valgt som gangbare? Et raskt blikk på de viktigste historiske oversettelsene viser at Bibel 2011′s «som mann og kvinne skapte han dem» skjærer ut - og at dette ordvalget legger til rette for én bestemt lesning av sammenheng mellom 1. Mosebok 1 og 2: Oversettelsen insisterer på at det i begge tilfeller var snakk om skapelse av to separate mennesker, en mann og en kvinne.
Våre ordbøker opplyser riktignok at de hebraiske ordene som oversettes «mann» og «kvinne» i 1. Mos. 1,27 kan fungere både som substantiv (mann, kvinne) og adjektiv (mannlig, kvinnelig). Det blir tilsvarende som på engelsk, der «male» og «female» i tillegg til å være adjektiver i moderne engelsk også fungerer som substantiver. Men både på engelsk og hebraisk finnes egne, mer presise substantiver for «mann» og «kvinne». Slik er Bibel 2011-oversettelsen en fullt mulig oversettelse, men ikke i tråd med det vi ellers avleser fra de viktigste antikke oversettelsene, som jo vitner om hvordan folk i tidligere tider har forstått tekstene.

Mannlig og kvinnelig
Når Paulus siterer fra den tidligste kristne dåpsbekjennelsen i Galaterbrevets tredje kapittel, heter det igjen i Bibel 2011: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» Man bekjente seg til at Kristus har gjenopprettet den opprinnelige skapning fra før syndefallet, altså slik vi hørte det i 1. Mosebok 1 og 2. Bibel 2011 har også her «mann og kvinne», mens den greske grunnteksten til Galaterbrevet har adjektivene som vanligvis oversettes «mannlig og kvinnelig» (arsen kai thelu) - som ikke fungerer som substantiver, og som altså ikke egentlig kan oversettes «mann og kvinne».
Det viser seg ved nærere undersøkelser at allerede den tidlige Septuaginta-oversettelsen av Mosebøkene til gresk i det 3. århundre f.Kr. brukte de samme adjektivene, oversatt «mannlig og kvinnelig», i 1. Mosebok 1. Forskere antar derfor at de første kristne bevisst siterte 1. Mosebok og den første skapelse av mennesket som «mannlig og kvinnelig» i sin dåpsliturgi. Om vi da går tilbake igjen til diskusjonen ovenfor, av de hebraiske termene og om de brukes som adjektiver eller substantiver, viser Septuaginta-oversettelsen at oversetterne fra hebraisk til gresk i det 3. århundre f.Kr. oppfattet de opprinnelig hebraiske termene som adjektiver, mann(-lig) og kvinne(-lig). Det samme gjorde oversetteren/ne til latinske Vulgata 500 år senere, som heller ikke bruker ordene for «mann» og «kvinne», men «masculum et feminam»(mannlig og kvinnelig).
Dåpsformelen sier i bokstavelig oversettelse «her er ikke jøde eller greker», «slave eller fri», men «mannlig og kvinnelig»
Den nylig avdøde professor ved Yale, Wayne Meeks, har vært særdeles toneangivende i forskningen på tidlig kristendom i flere generasjoner. I en banebrytende artikkel fra 1974, kalt «The Image of the Androgyne: Some Uses of a Symbol in Earliest Christianity», fremmer Meeks det som i dag er gjengs oppfatning: at Paulus i Galaterne 3 siterer en tidlig kristen dåpsformel – som han så utbroderer konsekvensene av for galaterne. Dåpsformelen sier i bokstavelig oversettelse «her er ikke jøde eller greker», «slave eller fri», men «mannlig og kvinnelig». Meeks påpeker at det siste leddet i dåpsformelen siterer 1. Mosebok 1,27, og legger til at i datidens jødedom var dette første mennesket oppfattet som tvekjønnet, som «menneskehetens stamforelder, en forestilling som av de første kristne ble utviklet til en forestilling om en gjenopprettelse i endetiden av den første, androgyne Adam – i Kristus.» Meeks nevner så en rekke eksempler på hvordan forestillinger om en tvekjønnet stamforelder var vanlige i antikken, også utenfor jødedommen.
Det androgyne urmennesket
Meeks påpeker også noe annet, som er grunnen til at jeg begynte dette essayet med å referere til hvordan unge teologistudenter lærer at skapelsesberetningene i 1. Mosebok 1 og 2 er to selvstendige beretninger fra ulike perioder og med ulike formål. For om man ikke har denne kunnskapen som skriver seg fra senere århundrers historisk-kritiske forskning, hvordan skal man da skape mening i fortellingen slik den utvikler seg fra kapittel 1 til kapittel 2? Jo, sier Meeks:
Om man tar helt bokstavelig det som står i kapittel 1, at Gud skapte mennesket mannlig og kvinnelig, så vil det jo si at det første menneske var androgynt. Slik leste også enkelteSeptuaginta-kopister og rabbier verset noen århundrer senere, idet de sa noe sånt som at «mannlig og kvinnelig skapte han ham», eventuelt «mannlig med kvinnelige deler....». Hvis kapittel 1 omhandler Guds skapelse av mennesket som art, på linje med fuglene, sjødyrene, de levende skapningene, fe, kryp og ville dyr som også nevnes der – så kan kapittel 2 naturlig følge på med en videre differensiering i kjønn, samt en forklaring på hvorfor og hvordanmennesker kommer i to varianter: den opprinnelige, organiske enheten blir delt i to, til mann og kvinne. Det betyr at de deler den opprinnelige gudbilledligheten, de er laget av samme stoff, de har samme skaper. Og de hører sammen, slik vi hører i 1. Mosebok 2,24.

Som Meeks påpekte, gav en slik lesning av 1. Moseboks åpningskapitler antikkens lesere en forklaring på plutselige sprang og den pussige rekkefølgen mellom kapittel 1 og 2. Meeks gav også enkelte videre eksempler på hvordan forestillingen om det androgyne urmennesket fantes i mange varianter rundt hele indre Middelhav i antikken. Forskningen de siste 50 årene har fulgt opp ved å grave opp stadig flere.
En beslektet fortelling finner vi for eksempel i Platons Symposium. På et visst stadium av denne dialogen, tar Aristofanes ordet, og forteller om de første menneskene som var skapt runde, sirkulære – den fullendte form. De beveget seg derfor rundt ved å rulle. Vi kjenner igjen delene av disse urmenneskene «i dag», i menn og kvinner. Men mens mennesker slik vi kjenner dem består av to slag, fantes det i denne urtiden tre, sier Aristofanes: Det ene urmennesket bestod av to deler med mannlige kjønnsorganer (slik vi kjenner dem «i dag»), oghang sammen langs det som nå er kroppens baksider, altså rygg og bakhode. Føtter var ikke særlig utviklet (derav rulling som foretrukket bevegelsesform). De hadde derved ansikt og kjønnsorganer vendt mot to sider. Det andre urmennesket var på samme måte satt sammen av to deler med kvinnelige kjønnsorganer. Det tredje urmennesket hadde mannlige kjønnsorganer på én side og kvinnelige på den andre.
I vår tid forstår vi enhet og likhet som bortimot synonymer. Men det er viktig å huske på at «enhet» slett ikke har vært forstått slik gjennom mye av kristen historie
I likhet med 1. Mosebok, ble også disse urmenneskene på et visst tidspunkt delt i to. Men der 1. Mosebok forklarer kjønnsforskjell og til dels heteroseksuelt begjær (mannen skal «klebe»/feste seg til sin kvinne, 1. Mos. 2,24), forklarer Symposium ikke kjønnsforskjeller i og for seg, men bare de ulike retningene som begjær og kjærlighet kan ta: etter at de sirkulære menneskene ble delt i to, var alle siden dømt til å gå rundt i verden og lete etter ens opprinnelige motpart, om dette nå var en med like eller ulike kjønnsorganer som en selv...
Etterord
Selv om det fantes flere fortellinger om en opprinnelig menneskekroppslig enhet i «urtiden», er noe av det som gjorde kristendommen attraktiv ifølge Wayne Meeks, at den på sett og vis lovet gjenopprettelse av en paradisisk urtilstand – i Kristus. Dette er vanskelig for oss å gripe i dag. Siden den franske revolusjon med sine idealer om «frihet, likhet, brorskap», har det tidligkristne idealet om enhet i Den androgynes bilde i økende grad også blitt forstått i retning av likhet og likestilling: at vi ikke bare er ett i Kristus, men vi er også like.
I vår tid forstår vi enhet og likhet som bortimot synonymer. Men det er viktig å huske på at «enhet» slett ikke har vært forstått slik gjennom mye av kristen historie. Selv et strengt hierarkisk system kan forkynne sterk indre enhet med gjensidig avhengighet mellom høy og lav. Av den grunn falt det ikke tidlige kvinnesaksforkjempere (fra 1600-tallet av) inn å påberope seg Galaterbrevets kapittel 3 i sin argumentasjon for kvinners like rett og autoritet til å tale i forsamlingen. Det var andre skriftsteder som dominerte, skriftsteder som nevnte kvinnelige profeter og ledere, som for eksempel Debora.
Vårt Land presiserer: I en tidligere versjon av denne teksten hadde Vårt Land skrevet en ingress som etterlot et inntrykk av at Jorunn Økland mener at om man leser 1. Mosebok bokstavelig så var det første menneske androgynt. Denne ingressen var ikke presis. Det er bibelforsker Wayne Meeks, som Økland refererer til, som mener dette. Rettelsen ble gjort mandag 26. februar kl. 23.14.