Verdidebatt

Hva forteller bibelhebraisken om Adams kjønn?

FØRSTE MOSEBOK: På grunnlag av den hebraiske teksten er det vanskelig å finne støtte i skapelsesberetningen for et tvekjønnet første menneske med både mannlige og kvinnelige karakteristikker.

I et essay 23. februar presenterer Jorunn Økland argumenter fra den amerikanske teologen Wayne Meeks for et androgynt første menneske, med utgangspunkt i 1 Mos 1,27. Dette perspektivet er et alternativ til to separate skapelsesfortellinger i første Mosebok, kapittel 1 og 2.

Etter mitt syn er mulig med flere enn disse to alternativene, og forslaget til Meeks møter på utfordringer – ikke bare i forbindelse med Gal 3, som er et sentralt skriftsted i hans argumentasjon, men også i kontekst av andre NT tekster. Her skal jeg likevel begrense meg til noen grunnspråklige nyanser i 1 Mos 1,27, som til sammen tyder på at «mannlig» og «kvinnelig» i dette verset ikke kan være egenskapene til én og samme person, altså en tvekjønnet stamforelder.

Andrea Márkus Nilsen

Tre betydninger

For det første har ordet «'adam» tre forskjellige bruksmåter i bibelhebraisk: Det kan vise helt konkret til det første mennesket (eller «Jordingen»). Denne bruken av ordet finner vi blant annet i slektstavlene, eksempelvis 1 Mos 5,1 eller 1 Krøn 1,1, samt senere i Urhistorien når denne ‘adam (eller «Adam» i våre oversettelser) får konkrete, navngitte barn med sin navngitte kvinne.

Ordet kan også bety «person, menneske». I 1 Mos 16,12 får vi lese at Ismael kommer til å bli en vill «adam». I Neh 2,10 får jødenes fiender greie på at en «'adam» er ankommet som jobber for jødenes ve og vel.

Den kollektive betydningen av ‘adam er «mennesker», eller til og med «menneskeheten»

Den mest utbredte bruken er likevel den kollektive, nemlig at ordet, selv om det står i entallsform, har flertallsbetydning. Et eksempel på et kollektivt substantiv på norsk er «folk», som grammatisk sett er entall, men refererer til en mengde mennesker. Den kollektive betydningen av ‘adam er «mennesker», eller til og med «menneskeheten». I Jer 51,62 og 50,3 står ‘adam i kontrast til dyreverden; i Jon 3,7 skal hverken mennesker eller husdyr smake på noe mat. I Esek 4,15 er det kumøkk som blir satt i kontrast med menneskeavføring. 1 Sam 16,7 framhever kontrasten mellom Gud og ‘adam, menneskene. 1Krøn 5:21 illustrerer fint at ‘adam brukes som en stor kollektiv enhet bestående av mange individer: her brukes ordet «person, sjel» for å plukke ut et visst antall av massen «mennesker», litt som måleenheten i «to liter melk».

Pronomen i bibelhebraisk

Som neste steg må vi vurdere pronomenet som blir brukt i 1 Mos 1,27. I grunnteksten står det at «mannlig og kvinnelig skapte [Gud] dem». Flertallspronomenet («dem») tyder umiddelbart på skapelsen av flere individer, i samsvar med oversettelsen i Bibel 2011, som med Økland sine ord «insisterer på at det […] var snakk om skapelsen av […] separate mennesker».

Det må påpekes at på bibelhebraisk er også flertallspronomen markert for kjønn: det heter ikke bare «han» og «hun», men også «de (mann)folkene» og «de kvinnfolkene». Det finnes ikke intetkjønnspronomen for hverken entall eller flertall (tilsvarende «hen» eller «de»). Men som i mange andre språk, brukes hankjønnsvarianten som den umarkerte (eller nøytrale) formen: hvis kjønnet er uspesifiert i entall (det kan være snakk om enten en mann eller en kvinne), eller man omtaler blandede grupper med både mannlige og kvinnelige individer i flertall, så brukes hankjønnsvarianten av pronomenet eller substantivet.

Derfor kan ikke bruken av flertallspronomenet i «mannlig og kvinnelig skapte [Gud] dem» sidestilles med den kjønnsnøytrale bruken av «they» på engelsk, anvendt for å vise til et enkeltindivid av ukjent, uvisst eller uspesifisert kjønn. For det første, er det hebraiske flertallspronomenet markert for kjønn, og for det andre, i situasjoner med uavklart kjønn brukes hankjønnsformene i bibelhebraisk som en slags «default». Dersom 1 Mos 1,27 handlet om én person, kunne entallsformen ha fungert like fint, også for et tvekjønnet individ.

Derfor er det uunnværlig å se på flertallspronomenet i 1 Mos 1,27 i kontekst. Til dette formålet må vi følge med samsvarsbøyingen (som enkelt forklart betyr at ord som hører sammen, «matcher» hverandre i visse aspekter som tall eller kjønn, jf. en liten gutt vs. ei lita jente). Samsvarsbøyingen gjelder også for et pronomen og dets «forgjenger» (det ordet pronomenet viser tilbake til: «mannen… han …» vs. «mennene … de …»).

Den eneste reelle tolkningen

Dersom vi føreløpig ikke tar stilling til hvilken betydning ‘adam har i 1 Mos 1,27, vil en «grunntekstnær» gjengivelse av verset være følgende: «Og Gud skapte ‘adam i sitt bilde; i Guds bilde skapte [han] ham/det; mannlig og kvinnelig skapte [han] dem.» I det andre leddet («i Guds bilde skapte [han] ham/ det») bruker grunnteksten hankjønnspronomenet i entall («ham/det») for å vise tilbake til ‘adam; i det tredje leddet («mannlig og kvinnelig skapte [han] dem»), står pronomenet i flertall («dem»).

Så som et første tankeeksperiment kan vi prøve å erstatte ‘adam i første ledd med et eneste individ, tvekjønnet eller ikke. Hvis pronomenet «ham/det» i det andre leddet («i Guds bilde skapte [han] ham/det») da viser tilbake til dette enkeltindividet, blir det lite forståelig hvorfor det tredje leddet («mannlig og kvinnelig skapte [han] dem») plutselig begynner å bruke flertallspronomen for å vise tilbake til det samme individet.

I situasjoner med uavklart kjønn brukes hankjønnsformene i bibelhebraisk som en slags «default»

Hvis vi derimot bytter ut ‘adam for den kollektive menneskeslekten, vil pronomenet «ham/det» i det andre leddet («i Guds bilde skapte [han] ham/det») vise tilbake til menneskeheten. Likevel er bruken av hankjønnspronomenet i entall («ham/det») i andre ledd forståelig: formelt sett er ‘adam et hankjønnssubstantiv i entall (jf. norsk «folk»), og samsvarsbøying som følger de formelle egenskapene av et kollektivt substantiv er ikke uvanlig på bibelhebraisk. Samtidig når det tredje leddet begynner å differensiere mennesker basert på kjønn, følger pronomenet («dem») ikke formen, men flertallsbetydningen av det kollektive substantivet «menneskene, menneskeheten» (jf. engelske «The police are here»). På bibelhebraisk er en slik samsvarsbøying basert på betydningen av et kollektivt substantiv også utbredt. Dermed ser vi ikke bare at den vanlige bruken av ‘adam er den kollektive, men også at i samspill med flertallspronomenet blir «menneskene, menneskeheten» den eneste reelle tolkningen av ordet.

Dersom «mannlig» og «kvinnelig» i det tredje leddet hadde stått til et entallspronomen, en hypotetisk «mannlig og kvinnelig skapte [han] ham/det»-formulering, som etter det jeg vet ikke er funnet i hebraiske manuskripter, til og med da kunne ‘adam ha blitt tolket som «menneskeheten». I det tilfellet ville pronomenet helt enkelt ha svart til formen og ikke betydningen av sin «forgjenger» (her ‘adam) gjennom hele verset. Men da kunne argumenter for et androgynt urmenneske i det minste ha blitt muliggjort. Men det faktum at attributtene «mannlig» og kvinnelig» står til flertallspronomenet «dem» i den hebraiske grunnteksten gjør den kollektive bruken av substantivet ‘adam til den eneste naturlige tolkningen.

På grunnlag av den hebraiske teksten er det derfor vanskelig å finne støtte i 1 Mos 1,27 for et tvekjønnet første menneske med både mannlige og kvinnelige karakteristikker.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt