Rimehaugs resonnement om sionisme faller

Vårt Land stiller seg kritisk til staten Israels politikk under nåværende regjerning, men bruker mye spalteplass på å fremheve alt som kan forsvare statens eksistens som en jødisk stat og på å avsløre alle former for antisemittisme i vårt eget land og internasjonalt. Men fordi tegn og historiske erfaringer er så overtydelige på at selv mer moderate regjerninger i Israel ikke har noen tanke for å gi palestinere sine rettigheter, stiller jeg meg ofte spørsmålet om Vårt Lands redaksjon forstår hvilken urettferdighet og hvilke overgrep den i praksis er med på å støtte når den alltid leter etter vinkler som på en eller annen måte kan forsvare sionismen?

Alle som tenker med hjertet ønsker jøder et trygt hjemland i verden. Og alle forstår at det har dannet seg et traume dypt i den jødiske folkesjela etter alle marerittene fra forfølgelser gjennom århundrer, og med Holocaust som en helt eksepsjonell hendelse. Det er forståelig at dette har skapt en opplevelse av at de ikke kan stole på noen andre enn sine egne. Det er også mulig å forstå at hendelsene 7.oktober 2023 trigget de traumene som historien har skapt for jøder som håpet at de har et trygt hjemland i Israel. Men kan sionismen noen gang bli veien til et trygt hjemland for jødene?

Teoretisk idé

Erling Rimehaug gjør et forsøk i VL 14.mars på å vise at det finnes former for sionisme som kan aksepteres. Han bringer en historisk gjennomgang og flere interessante refleksjoner, og jeg setter pris på den tydelige avstandstagen han markerer mot kristensionismen. Jeg prøver å følge ham i resonnementet om at en sionisme som bare ønsker et trygt hjemland for jøder i Palestina er legitim. Som en teoretisk idé kan jeg forstå ham og slutte meg til at sionisme forstått som en form for nasjonalisme kan synes like akseptabel som en hvilken som helst annen nasjonalisme hos en folkegruppe.

Men to forhold gjør at det skurrer. Først må jeg spørre: Hva slags nasjonalisme er akseptabel i dag? Vi anerkjenner ikke lenger den som bygger på at en etnisitet i et land har forrang fremfor andre. Utslagene fortidens nasjonalisme fikk rundt midten av forrige århundre har stengt veien til en slik forståelse. At det finnes minoriteter i enhver nasjon som blir respektert med like rettigheter som andre, legger Rimehaug til grunn som en forutsetning for en akseptabel nasjonalisme. Da er det ikke en spesifikk religion eller kulturell identitet som danner grunnlaget for staten, men at nasjonen rommer alle som bor i landområdet som staten råder over og styrer. I lys av dette er det problematisk å kalle en stat for jødisk.

Et trygt hjemland kan bare skapes i fred med de naboene jødene bor blant og har valgt å flytte til.

Overgrep

Det andre forholdet som får Rimehaugs resonnement til å skurre veier vesentlig tyngre. Det handler om den historiske konteksten i Palestina og staten Israels praksis siden opprettelsen. Å etablere en stat knyttet til en bestemt religion og etnisitet i et område der det allerede fantes en betydelig befolkning som hadde flere andre religiøse og kulturelle tilhørigheter og som ble fordrevet fra sine byer og landsbyer er i seg selv et overgrep, og når den jødiske staten gjennom mer enn 75 år har undertrykket og diskriminert alle andre etniske grupper og i tillegg okkuperer og tilraner seg større og større landområder som gis til jøder, så blir tanken om å støtte det sionistiske prosjektet en umulighet og så fjernt fra sammenlikningen med andre nasjonalstater at hele resonnementet til Rimehaug faller.

Et trygt hjemland kan bare skapes i fred med de naboene jødene bor blant og har valgt å flytte til. Og da må det være like rettigheter for alle i det landet. Det er slik det kan bli fred. Men det vil ta lang tid å komme dit. Og sionismen er ikke veien som fører til målet.