Debatten om friskoler er lite kunnskapsbasert

Synet på friskoler utgjør et klart skille i norsk politikk. Borgerlige partier ønsker å legge til rette for friskoler som et viktig alternativ eller supplement til den offentlige skolen, mens partiene på venstresiden mener at friskoler svekker den offentlige skolen. I et nylig publisert Civita-notat gjennomgår jeg norsk forskning og statistikk og aktuell internasjonal forskning for å forsøke å svare på flere av påstandene og uenighetene i den politiske debatten om friskolene.

Norske friskoler har en lang tradisjon i det norske utdanningssystemet og bidro blant annet til at Norge lå langt fremme i utviklingen av en skole for alle på 1800-tallet. Men utover på 1900-tallet ble innslaget av friskoler stadig mindre, og det var nærmest ikke-eksisterende mot midten av århundret. Motstand fra sosialistene, likegyldighet fra de borgerlige partiene og ideen om enhetsskolen var sentrale årsaker til utviklingen.

Fra 1960-tallet og frem mot 2000-tallet ble den politiske oppmerksomheten om friskolene større. Friskolesektoren ble etter hvert regulert inn som en del av det offentlige utdanningssystemet. Da Stortinget vedtok friskoleloven av 2003, som åpnet for etablering av friskoler uten et alternativt formål, ble det økt politisk debatt om friskolenes plass i det norske utdanningssystemet.

Likevel finnes det ikke så mye norsk forskning om og på friskoler i Norge. Men noe er det, og det forteller oss noe om de norske friskolene. Her er en kort oppsummering av hva forskningen kan fortelle oss:

Årsaker til friskolenes vekst

Siden 2002 har andelen frittstående grunnskoler økt fra ca. tre prosent til omtrent ti prosent i 2022.

Denne veksten skyldes først og fremst at antall offentlige grunnskoler er blitt færre. Antall offentlige skoler har falt fra 3223 til 2462 i perioden, mens antallet friskoler har økt fra 168 til 278. I samme periode har antall elever i de offentlige skolene i snitt økt fra 185 i 2002 til 250 i 2022. Den gjennomsnittlige friskolen har omtrent like mange elever i 2002 som i 2022, med rundt 100 elever.

Dette betyr at andelen grunnskoleelever i friskoler er betydelig mindre enn andelen skoler. I 2002 gikk omtrent to prosent av alle grunnskoleelever på en friskole, mot litt over fire prosent i 2022. Mange tror at veksten i antallet friskoler de siste to tiårene skyldes at det opprettes friskoler der de offentlige skolene blir lagt ned, men det er lite som tyder på at dette er den viktigste årsaken.

Hvorfor velger foreldre og elever friskoler?

Det er mange grunner til at noen velger en friskole. Noen er misfornøyd med den offentlige skolen, for eksempel på grunn av mobbing, mens andre velger en friskole for at barna skal være i et mindre homogent miljø. Statistikken viser at andelen elever i friskoler øker noe for hvert årstrinn utover i skoleløpet, og særlig i overgangen fra barnetrinnet til ungdomstrinnet.

Det er likevel kun et lite mindretall som aktivt velger bort den offentlige skolen. Forskningen tyder på at majoriteten velger en friskole, fordi skolen tilbyr noe annet og alternativt, både verdimessig og pedagogisk, enn den offentlige skolen.

Bidrar friskolene til segregering?

Flere av de norske studiene finner noen svake tendenser til at foreldre med høyere utdanning i større grad synes å velge friskole. Men hovedfunnene er at det ikke er noen klare tegn til at friskolene bidrar til segregering etter sosioøkonomiske eller andre kriterier.

De fleste studiene ble gjennomført tidlig på 2000-tallet. Siden da har friskoleloven blitt liberalisert og reversert i to omganger, og antallet og andelen elever i friskoler har økt noe. Det krever derfor oppdatert forskning for å si om det samme bildet er riktig i dag.

Er det kvalitetsforskjeller mellom friskoler og den offentlige skolen?

De få norske studiene som eksisterer, finner at friskolene har noe høyere kvalitet enn offentlige skoler, også korrigert for elevenes sosioøkonomiske bakgrunn. Friskolene har videre et høyere skolebidrag enn offentlige skoler på mellomtrinnet, på ungdomstrinnet og i videregående skole, men et lavere skolebidrag på småtrinnet.

Ellers er det viktig å påpeke at det er store forskjeller og stort mangfold blant friskolene. Det er derfor ikke mulig å konkludere med at friskolene generelt har høyere kvalitet enn den offentlige skolen – som også er mangfoldig og har betydelige kvalitetsforskjeller. For eksempel er det tendenser til at særlig de kristne friskolene skiller seg positivt ut.

Blir den offentlige skolen bedre av konkurranse fra friskoler?

En sentral hypotese blant en del tilhengere av friskoler, er at den offentlige skolen også blir bedre som følge av økt konkurranse fra friskolene. Fra den andre siden kommer det advarsler om at økt konkurranse fra friskoler vil svekke den offentlige skolen. Forskningen finner at det ikke er noe som tyder på at friskolene ser på seg selv som direkte konkurrenter til den offentlige skolen, eller at friskolene påvirker de offentlige skolene negativt.

Snarere er det noe norsk og en god del internasjonal forskning som tyder på at den offentlige skolen blir bedre av «konkurranse» fra friskolene.

Oppsummert viser den forskningen som finnes, få tendenser til at friskoler i Norge har en negativ effekt på det norske utdanningssystemet generelt eller på den offentlige skolen spesielt. Snarere viser forskningen motsatte tendenser.

Ellers er det verdt å nevne at det er store forskjeller på hvordan friskolene er regulert og finansiert i ulike land. Dette betyr at forskning i ett land ikke uten videre kan overføres til et annet. En del av den norske forskningen er dessuten gjennomført en god stund tilbake i tid. Likevel er den politiske debatten om friskolers rolle og effekt i det norske utdanningssystemet er preget av ganske steile og ideologisk harde fronter. Men debatten er forbausende lite kunnskapsbasert.