Norge importerer fra folkerettsstridige israelske bosettinger på militært okkupert palestinsk område, og investerer milliarder av pensjonskroner i selskaper som opererer der. Norge unnlater å innføre sluttbrukererklæring på norske eksportvåpen og opplever at norske våpen ender opp i Israel. Oljefondet har store investeringer i våpenselskaper som selger våpen til Israel.
At vi på disse måtene støtter Israel når de begår krigsforbrytelser er ikke akseptabelt. Geneve-konvensjonene slår fast at tredjeland har forpliktelser til å stoppe brudd på folkeretten. Støre-regjeringen understreker at de israelske bosettingene er ulovlige og representerer alvorlige folkerettsbrudd. Oljefondet har sluttet å investere i selskaper som bygger bosettinger, men investerer fortsatt i selskaper som bidrar til å utvikle disse bosettingene på Vestbredden og i Øst-Jerusalem.
Folkeretten gir oss en forpliktelse til å iverksette tiltak for å sikre implementering av internasjonal lov. Med situasjonen i Palestina vil tredjepartstater som Norge bare etterleve sine forpliktelser når vi har gjort alt innenfor rimelighetens grenser for å stoppe bruddene på krigens regler. Så lenge Norge handler med og investerer i bosettingene har vi ikke gjort det vi kan for å avstå fra å støtte folkerettsstridig aktivitet, men er snarere deltagende i transaksjoner som gir Norge en andel av overskuddet fra Israels krigsforbrytelser. Vi blir medskyldige.
Vi er i brudd med internasjonal lov
Norge må fortløpende differensiere mellom lovlige og ulovlige produkter fra Israel. Så lenge vi ikke har et lovfestet sanksjonsregime mot Israel, så er det juridisk sett bare produkter og tjenester fra folkerettstridige bosettingsområder som må stoppes. Men dette er ikke frivillig, slik Espen Barth Eide og Jonas Gahr Støre later til å tro. Så lenge vi bryter plikten til å stoppe importen av illegale bosettingsvarer er vi i brudd med internasjonal lov. Trenger ikke Norge respektere folkeretten?
Om folkeretten ikke skal gjelde for Palestina nå, hvorfor skal den gjelde for Norge senere?
Når Norge har internasjonal lov som prioritet i utenrikspolitikken, hvorfor vil statsministerStøre fortsette importen av bosettingsvarer og eksporten av våpen til Israel? Det er skadelig for respekten for den internasjonale rettsorden, og en trussel mot alles sikkerhet. Om folkeretten ikke skal gjelde for Palestina nå, hvorfor skal den gjelde for Norge senere? Den palestinske selvstyremyndigheten innførte forbud mot kjøp av varer fra bosettingene i 2010 og har bedt om respekt for dette.
At Stortinget og regjeringen ikke stopper norsk delaktighet i Israels krigsforbrytelser gjennom vår handel og våre investeringer både i ulovlige bosettinger og i våpenselskaper som leverer våpen til Israel er oppsiktsvekkende. Når det er liten tvil om at Israel bryter internasjonal lov på måter som er alvorlig og systematisk i strid med internasjonal lov, er det ikke tilstrekkelig å henvise til en merkeordning som legger ansvaret for norsk bosettingsimport over på forbrukere og enkeltselskaper.
Vi har en plikt, Støre
Fasteaksjonens demonstrasjoner der vi stenger innganger til politiske institusjoner er moderate, sammenlignet med Norges delaktighet i krigsforbrytelser. Fasteaksjonen krever enkle politiske grep, som å fraråde handel med bosettinger, sluttbrukererklæring for norske våpen, samt en skjerpet praktisering av de etiske retningslinjene for Oljefondet, slik at NBIM må deinvestere fra våpenselskaper som selger til Israel og okkupasjonsselskaper som opererer i bosettingene.
Vi ber deg, Jonas Gahr Støre: ikke la oss forbli medskyldige i Israels brudd på folkeretten. Dere sier vi skal være tilretteleggere for fred, men kan vi det når vi unnlater å stanse vår støtte til bosettingsøkonomien og våpenforsyningene til Israel? Kan Palestina stole på oss når vi støtter Israel militært? Å stanse dette er ikke sanksjoner, men å sikre at vi ikke bidrar til noe som Norge allerede har sagt er ulovlig. Hvorfor vil ikke regjeringen hindre at Norge støtter Israels krigsforbrytelser? En differensiering mot ulovlige produkter er det minste vi kan gjøre, og en plikt vi har i Folkeretten.
