Skal norske lover verne om gudstjenestetiden?
HELLIGDAGSFRED: Lovgivningen som forbyr kino og andre offentlige tilstelninger i kirketiden, har sine røtter i en tid hvor samfunnet var langt mer ensartet i sin religiøse praksis.
– Det er kontraproduktivt å opprettholde et forbud som i så stor grad favoriserer ett spesifikt livssyn, skriver Christian Lomsdalen. På bildet ser man Gamle Glemmen kirke i Fredrikstad.
Marit Neset
Hvorfor er kino og andre kulturtilbud forbudt i kirketiden? Den pågående debatten i Aftenposten og Vårt Land om kinoforbudet på søndager før klokken 13 er interessant. Kanskje minst like viktig er det å diskutere hva som skal være formålet med et slikt lovverk. Skal det være å verne om «det gudstjenestelige liv», slik det står i loven i dag?
Denne debatten rører ved kjernen av hva det vil si å leve i et mangfoldig samfunn, og hvilke verdier vi ønsker skal prege dagens Norge. Hvordan begrunner vi det som skal være vårt felles regelverk når vi skal være et livssynsåpent samfunn? Lovgivningen som forbyr kino og andre offentlige tilstelninger i kirketiden, har sine røtter i en tid hvor samfunnet var langt mer ensartet i sin religiøse praksis. I hvert fall tilsynelatende. I dag står vi overfor et mangfoldig samfunn, hvor mennesker med ulike livssyn lever side om side. Det er nettopp derfor det virker både gammeldags og kontraproduktivt å opprettholde et forbud som i så stor grad favoriserer ett spesifikt livssyn.
Favoriserer kristne
