«Mente virkelig Paulus at kvinner skulle stille pliktskyldig opp og ha sex med mennene sine?»

I Vårt Land pågår det nå en samtale om pliktsex, altså tanken om at man plikter å «stille opp» seksuelt for ektefellen sin, også dersom man egentlig ikke vil. Det er fint at det settes søkelys på hva som formidles i kristen seksualundervisning i dag og hva slags skade dette kan gjøre. Men det er også verdt å spørre om denne seksualundervisningen kan påberope seg å være bibelsk. Påla virkelig Paulus at kvinner skal stille opp på pliktsex? For å svare på det spørsmålet må vi se nærmere på 1 Kor 7,1–7. Jeg vil argumentere for at denne teksten misbrukes om den tolkes dithen at Paulus pålegger kvinner pliktsex.

Hva sier Paulus?

Det første som er verdt å merke seg ved denne teksten er at Paulus sin veiledning er gjennomført gjensidig, og det på en ganske påfallende måte. Paulus begynner faktisk med å understreke mannens plikter ovenfor kvinnen: «Mannen skal oppfylle sin forpliktelse ovenfor kvinnen, og hun ovenfor ham» (v. 3). Det er altså ikke slik at mannen er den eneste som skildres med en seksualdrift. Mannen skylder kvinnen det samme som hun skylder ham. Det brennende begjæret som skildres i 1 Kor 7,9, gjelder ikke menn spesielt, men også «enker» som nå står på valg: forbli ugift eller gifte seg på nytt (v. 8).

Enda mer påfallende er det at den råderett Paulus innrømmer mannen over kvinnens kropp, også gjelder motsatt vei. «På samme måte rår ikke mannen over sin egen kropp, det gjør kvinnen» (v. 4). Derfor er formaningen i det følgende verset formulert gjensidig: «Dere skal ikke nekte hverandre samliv». Skal man for en tid avstå fra sex så må det skje ut ifra en gjensidig «enighet» (gresk: symfonos, v. 5). Genuin enighet forutsetter dialog der begges stemme høres og teller. Videre understreker Paulus at både mannen og kvinnen er potensielt sårbare for fristelser dersom ektefellene ikke «kommer sammen» igjen, fordi begges selvkontroll kan utfordres (v. 6). I 1 Kor 7,1–7 er det altså ikke slik at mannen skildres som den med det uregjerlige begjæret, mens kvinnen reduseres til en aseksuell mottaker og moderator. Og det er ingenting som tyder på at mannen har mer råderett over kvinnens kropp, enn hun har over hans.

Skal vi forstå hva Paulus vil med 1 Kor 7,1–7, er det også av avgjørende betydning å understreke at Paulus ikke her skriver generell samlivsveiledning, men responderer på et helt konkret spørsmål han har mottatt i brevs form. Bibel 2011 oversetter 1 Kor 7,1 slik: «Når det gjelder det dere skrev om, så er det godt for en mann ikke å røre en kvinne.» Her kan det høres ut som om «det er godt for en mann å ikke røre en kvinne» er Paulus sine egne ord, og utgangspunktet for hans svar på noe Korinterne skrev. Men de fleste forskere vil mene at denne påstanden er formulert av noen i Korintermenigheten. At det er deres slagord, ikke Paulus sitt. Selv om Paulus går langt i å fremheve det sølibatære livet som den beste veien – «jeg skulle ønske at alle var som jeg» (vers 7) – så er det etter min mening rimelig å lese vers 2–6 som en form for moderat kritikk av tesen formulert av Korinterne.

Jeg vil argumentere for at denne teksten misbrukes om den tolkes dithen at Paulus pålegger kvinner pliktsex

Paulus svarer ikke på spørsmålet

Hvis slagordet om at «det er godt for en mann å ikke røre en kvinne» er formulert av Korinterne, slik de fleste mener, så synes Paulus å svare omtrent som følger. Ja, kan du leve enslig, så gjør for all del det. Men nei, det er ikke uten videre godt for alle menn å gå rundt og tro at det er godt for dem å ikke røre en kvinne. Og nei, dette er i hvert fall ikke en holdning gifte menn bør ha ovenfor sine ektefeller. Så nei, gifte menn kan ikke uten videre nekte å «oppfylle sin forpliktelse» ovenfor sine kvinner, ved å gjemme seg bak tesen om at «det er godt for en mann å ikke røre en kvinne». Hvis dette er en korrekt rekonstruksjon av situasjonen, og det er selvsagt vanskelig å vite sikkert, så er spørsmålet Paulus svarer på omtrent det motsatte av det vi nå lurer på. Ikke om mannen kan kreve sex av en kone som ikke vil, men om han kan påberope seg å være så åndelig at det ikke er godt for ham å røre ved en kvinne.

Selv om det ikke er så lett å vite nøyaktig hvilke spørsmål Paulus forsøker å svare på i 1 Kor 7,1–7, har vi gode grunner for å anta at Paulus ikke forsøker å svare på det spørsmålet som nå debatteres i Vårt Land: Plikter man å trosse sine egne følelser og ha sex med ens ektefelle mot ens egen vilje, uansett hvor ødeleggende dette måtte være? Grunnen er at spørsmålet, og tilhørende problemforståelse, synes å forutsette en form for moderne psykologisk tenkning om seksualitet som Paulus neppe var kjent med.

Hele Paulus sin etiske tenkning synes å være styrt av en grunntese som han stadig vender tilbake til. Den handler om å sette andres behov, sårbarhet og velvære i sentrum, ikke en selv

Derfor formulerte Paulus tanken om ektefeller har gjensidig råderett over den andres kropp, uten å adressere det vi nå lurer på: Hva om det oppstår en situasjon hvor den ene av ektefellene, i en gitt situasjon eller for en gitt periode, ikke kan ta del i det seksuelle samlivet med ens personlige integritet i behold? Og hva skjer med kropp og selvfølelse dersom man tvinger seg selv til en form for intimitet man har dyp motvilje mot? Dette er viktige spørsmål som det er fint at vi nå diskuterer. Men det er nok våre spørsmål. Ikke Paulus sine.

Andres velvære i sentrum

Like fullt finnes det ressurser i hans brev som hjelper oss å tenke klokt om hvordan vi skal forholde oss til disse spørsmålene i dag. Vi har allerede nevnt noen viktige premiss: At både mannens og kvinnens seksuelle begjær anerkjennes. Slik at begge parter anerkjennes som potensielt sårbare dersom det seksuelle samlivet uteblir. Og slik at begge parter innrømmes en likeverdig stemme når man sammen skal søke enighet om rammene, og eventuelt også grensene, for det seksuelle samlivet i ekteskapet.

På et enda mer grunnleggende plan synes hele Paulus sin etiske tenkning å være styrt av en grunntese som han stadig vender tilbake til. Den handler om å sette andres behov, sårbarhet og velvære i sentrum, ikke en selv (jf. 1 Kor 10,33; Fil 2,3). Denne tesen er i siste instans begrunnet i Jesu eget eksempel (Rom 15,2–3). Eller som Paulus så berømt formulerer det, nettopp i Korinterbrevet: «Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget» (1 Kor 13,5). Om man navigerer etter det prinsippet, gir det ingen mening for verken menn eller kvinner å forsøke å presse en motvillig ektefelle til sex.