Jeg skilte meg som følge av plikt-sex

Skribenten ønsker å være anonym. Vårt Land kjenner hennes identitet.

Forrige uke skrev Kristine Banggren Gripsgård om kristen sex-forkynnelse som kan være skadelig. Jeg har selv aldri vært i et frikirkelig miljø, men i et miljø i Den norske kirke som har vært påvirket av amerikansk forkynnelse og med konservativt bibelsyn. I dette miljøet fikk jeg en forståelse av at det var mitt ansvar som kvinne å ikke utsette menn for fristelser, og at jeg som gift kvinne skulle gjøre min «skyldighet mot mannen», som Paulus skriver. Jeg gjorde dette bibelsynet til mitt eget. Og resultatet ble skremmende likt det Gripsgård beskriver, nemlig dette at kroppen opplevde plikt-sex som et overgrep, selv om hodet ikke tenkte slik.

Plikt-sex

Jeg definerte meg selv som lykkelig gift, og trodde oppriktig at jeg var av den typen kvinne som ikke hadde seksuell lyst. Jeg grudde meg nemlig til å utføre «plikten min», og var lykkelig hver gang jeg kunne late som om jeg sov, slik at jeg slapp den faste rutinen med samleie annenhver kveld.

På ett tidspunkt begynte jeg imidlertid å stille spørsmål ved mitt eget ekteskap. Jeg hadde begynt å kjenne på økende motvilje mot kroppen til mannen min, han som jeg var overbevist om at jeg var glad i. På denne tiden leste jeg biografien om Ida Halvorsen, som portretterte et liv med rusavhengighet og prostitusjon.

Jeg opplevde det ekstreme paradokset at jeg, som «lykkelig gift» kvinne, kunne føle meg som voldtatt hore

Hun skrev at hun hadde følt seg selv redusert til et «hull». Og jeg opplevde det ekstreme paradokset at jeg, som «lykkelig gift» kvinne, kunne føle meg som henne. En voldtatt hore, redusert til et hull som min mann hadde behov for, og rett til, å få tilfredsstillelse i. I det jeg tillot meg selv å sette ord på det disse følelsene, utløste det en voldsom fysisk reaksjon i meg. Og jeg klarte ikke å legge meg ned igjen for å være det hullet. Min løsning ble skilsmisse.

Fysisk allergi mot berøring

Da jeg leste Gripsgårds kommentar, ble det veldig sterkt for meg. Jeg tror dette er første gang jeg har sett at noen andre enn meg selv har beskrevet dette fenomenet; at dersom man overstyrer sin egen kropp over tid, kan kroppen reagere med helt fysiske utslag, nærmest i desperasjon.

Jeg og min eksmann er i samme omgangskrets, og jeg har fremdeles en slags fysisk allergi mot berøring fra ham. En gang gav han meg en klem, flere år etter at vi var skilt. Da ble jeg helt stiv, og kjente på et desperat behov for å fjerne sporene av ham. Jeg måtte løpe på toalettet for å vaske meg, skrubbe berøringen vekk.

Jeg definerte meg selv som lykkelig gift, og trodde oppriktig at jeg var av den typen kvinne som ikke hadde seksuell lyst

Dette er så sårt at det ikke kan snakkes om. Jeg kunne aldri stått frem med denne historien offentlig. Derfor synes jeg det er viktig at Gripsgård tar opp temaet. Det er grusomt for de kvinnene som er rammet, men også tøft for en snill og uskyldig mann å oppleve at noen som han i utgangspunktet er glad i og som han tror er glad i ham, kan få slike ekstremt negative følelser mot ham.

Jeg håper min historie kan hjelpe andre kvinner som har kommet i en lignende situasjon. Og jeg vil gjerne at dere skal forstå: Det er ikke dere det er noe galt med. Det er mulig å komme seg ut av dette og finne seg selv og kroppen sin igjen, med hele spekteret av følelser vi er skapt for å ha. Skapt i Guds bilde.