Menneskene i Gaza reiser hjem for å dø

På en lydmelding fra Gaza forteller min psykologkollega at stemningen har endret seg. Mens menneskene tidligere ba om hjelp, hører hun stadig oftere at folk bare vil dø. De sier det til henne når hun møter dem på sykehuset eller når hun kjører forbi og folk ser logoen til Leger Uten Grenser. «Jeg vil dø, hjelp meg å dø» roper de til henne når bilen passerer. «Hva skal jeg svare?» spør hun retorisk.

Et pågående mareritt

Hennes jobb er å tilby psykisk helsehjelp til menneskene som er rammet av krigen, eller mer de som står midt i den. Det finnes ikke et eneste rom der man kan snakke i fortrolighet, ikke noe rolig sted man kan trekke seg tilbake til. I de byggene som fortsatt står er hver kvadratcentimeter i bruk enten som soveplass eller sykestue, så alle samtaler må foregå mens folk haster forbi eller med medpasienter rett ved siden av.

Så hun fokuserer på å gi informasjon om hva som er vanlige reaksjoner på å oppleve krig, sånn at folk ikke blir redde eller tror de er gale når de ikke lenger klarer å sove eller skvetter for hver minste lyd. Hun hjelper foreldre til å takle at selv ungdommer begynner å tisse på seg eller at yngre barn slutter å snakke eller river ut sitt eget hår som en reaksjon på bomber og krigshandlinger. Hun prøver å gi dem mestringsstrategier i en svært vanskelig tid og lærer bort øvelser som hjelper folk til å puste bedre, slappe av og finne små lommer av ro. Det er ikke lett i et pågående mareritt som påfører barn og voksne nye traumer daglig. Men det er det vi kan gi når alle er i krise og bare prøver å komme seg gjennom dagene. Hun prøver å hjelpe folk til å holde ut og holde håpet levende til bomberegnet slutter. Den ordentlige traumebehandlingen kan vi gi først når krigen er over.

Kolleger i nød

Utenfor klinikken i Rafah er det plastskur overalt der det som tidligere var åpne plasser, torg eller veiskuldre. Noen har funnet presenninger og planker og slik lagd seg et midlertidig hjem, andre har tapet sammen plastposer i et forsøk på å ha et slags tak over hodet. En kollega forteller at han har flyttet elleve ganger siden krigen startet. Han har hele tiden prøvd å holde seg så nære hjemmet sitt som mulig i håp om en dag å kunne vende tilbake og bygge opp det han nå har mistet. Men bombene har tvunget ham og familien på flukt igjen og igjen. Og likevel ringer han med jevne mellomrom og spør hvor han kan hjelpe nå.

Vår logo har lenge fungert som beskyttelse mot angrep fra krigførende parter. Nå er det visst ingen regler som gjelder lenger

I vanlige nødoppdrag har vi fokus på å hjelpe menneskene som bor i området og som trenger medisinsk eller psykologisk hjelp. Våre lokale kolleger er ressurssterke mennesker som hver dag yter livsviktig nødhjelp. De har en lønn de kan leve av og hus de kan bo trygt i. I Gaza er livet snudd på hodet for alle. Ifølge palestinske myndigheter er 70 prosent av husene skadet eller helt ødelagt. Bomber og missiler kan treffe hvor som helst. Kolleger mister familiemedlemmer, blir skadet og strever med å takle de enorme psykologiske belastingene.

Derfor blir en del av vårt arbeid å hjelpe også våre kolleger. Finne et sted som er litt tryggere der vi kan huse folk på madrasser og med et minimum med mat. Vi holder daglig kontakten med dem for å vite hvor de er og hvordan vi kan bistå. Men det er færre som spør om hjelp nå enn da krigen startet. Etter over tre måneder der israelske styrker systematisk har teppebombet og isolert område for område på Gazastripen, er de fleste palestinerne trengt sammen helt sør rundt byen Rafah. Men også her er nettene preget av bomberegn, og snikskyttere gjør det farlig å bevege seg i gatene på dagtid.

Det finnes ingen beskyttelse

Det er ingen steder som er virkelig trygge. Lokalet som Leger Uten Grenser har leid for å gi våre ansatte husly ble nylig truffet av et missil. En fire år gammel datter av en kollega ble drept. Heldigvis eksploderte ikke missilet, da ville det blitt et blodbad uten sidestykke i vår 50 år lange historie. Vår logo har lenge fungert som beskyttelse mot angrep fra krigførende parter. Nå er det visst ingen regler som gjelder lenger.

Samtidig som dødstallene stiger, faller håpet hos mange om at de kan klare å komme seg levende ut av dette

Og det er det lokalbefolkningen i Gaza kjenner på også – det finnes ingen beskyttelse. Det finnes ingen steder å gjemme seg for bombene. Så samtidig som dødstallene stiger, faller håpet hos mange om at de kan klare å komme seg levende ut av dette. Derfor er det stadig flere som ønsker å reise tilbake til sine hjem. De vet at huset trolig er ødelagt. De vet at byen de vender tilbake til bare er en haug med ruiner. Og de vet at reisen i seg selv er livsfarlig. Men når de ikke lenger har troen på å kunne overleve, vil de heller dø i kjente omgivelser.