Verdidebatt

Nestekjærlighet og arbeidsrett i Sjømannskirken

OPPSIGELSE: Jeg reagerer sterkt på argumentasjonen fra Vårt Land angående oppsigelsessaken i Sjømannskirken i Dubai. Jeg har selv stått i en tilsvarende situasjon, og det var en særdeles krevende og langtrukken prosess.

Vårt Lands leder for 29. januar 2024 om oppsigelsessaken i Sjømannskirken i Dubai fortjener noen kommentarer. Det er i seg selv oppsiktsvekkende at Vårt Land på lederplass velger å kommentere en pågående personalsak, og det løfter saken opp på et prinsipielt nivå. Det gjør at jeg med min bakgrunn føler behov for å kommentere den nye retningen det kan se ut til at VL setter som ideal for spilleregler i arbeidslivet, nemlig en udefinert «nestekjærlighet». Arbeidsrett og avtaleverk er i seg selv en kodifisering av respekt for medmennesker i en arbeidssituasjon. Det er derfor vi har dem, i ulike former i ulike land.

Jon Aalborg, prest i Den norske kirke, tidligere sjømannsprest

Mye synsing

Som tidligere sjømannsprest, med et mangslungent arbeidsliv bak meg og som fagforeningsmenneske gjennom mange år, ser det for meg ut til at Vårt Land i denne lederen beveger seg ganske langt ut i et synse-terreng. Det bør man være svært forsiktig med hvis man ikke sitter inne med helt annen informasjon enn det som her framkommer på trykk.

Også Negotias leder Erik Bornø mener jeg beveger seg nokså langt ut i et synseterreng. Jeg siterer VLs leder 29.1.24: «Forbundslederen understreker at han ikke kjenner til saken, utover det som kommer fram i Vårt Lands artikkel.» Det vil si at han kjenner saken akkurat like dårlig som jeg gjør – altså som en som overhodet ikke har vært involvert i den og ikke kjenner saken eller de lokale forholdene. Når Vårt Land nå kommenterer en slik sak på lederplass, håper jeg derfor inderlig at avisen har mer kunnskap om den enn det som går fram av oppslagene så langt.

Det har lenge vært en tydelig og prisverdig bevegelse i kristelige organisasjoner og kirkesamfunn i retning av å formalisere og rydde i arbeidsforhold

Hovedgrunnen til at jeg reagerer så vidt sterkt på argumentasjonen fra Vårt Land, er at jeg selv har stått i en ganske tilsvarende situasjon som ansatt, norsk leder i Sjømannskirken i utlandet. Det var en særdeles krevende og langtrukken prosess. Vi var svært nøye med å følge lokal rett og gjøre ting riktig, nettopp fordi reglene var annerledes enn i Norge. Det hele var en stor belastning, aller mest for de lokalt ansatte som ble sagt opp, men også for de av oss som måtte stå i det og som så deres utfordringer. Oppsigelsesgrunnlagene måtte være 100 prosent korrekte, og framgangsmåte og kompensasjoner måtte være helt etter boka. Men den boka var altså ikke norsk, og det måtte vi også tåle.

Lokalt ansatte følger lokal rett

Negotia organiserer alle andre yrkesgrupper enn prestene i Sjømannskirken, og de bør følgelig kjenne til dette som prinsipp. Bornø gjengis likevel slik: «Ut ifra det [Bornø] har lest, sier han imidlertid at han ikke er i tvil om at ekteparet har blitt behandla på en måte som ikke ville blitt akseptert overfor norske ansatte.» Nei, fordi her gjelder ulike avtaleverk – og det er helt normalt. Det gjelder de aller fleste norske organisasjoner som har lokalt ansatte i utlandet.

Når man som norsk statsborger bosatt i Norge ansettes i en norsk organisasjon og sendes til utlandet på dens vegne, er det normalt på norske vilkår og med norsk arbeidsrett som grunnlag. Når man derimot ansettes lokalt i utlandet, vil det som hovedregel være med et lokalt rettssubjekt som arbeidsgiver. Et slikt rettssubjekt representerer rett nok den norske organisasjonen, men er forpliktet på lokale lønns- og arbeidsrettslige vilkår. Man kan like det eller ikke; det er normalt med to grupperinger med ulike kontrakter på en slik arbeidsplass.

Når det gjelder lokalt ansatte, følger man rett og slett lokal rett der man opererer, inkludert lønnsnivå

Vårt Land trekker inn Barne- og Familiedepartementet og ber om deres kommentar til saken. Ut fra ovenstående bør BFD antagelig da spørre Utenriksdepartementet, norske hjelpeorganisasjoner og firmaer med avdelinger i utlandet om hvordan dette fungerer for dem. Når det gjelder lokalt ansatte, følger man rett og slett lokal rett der man opererer, inkludert lønnsnivå. Det gjelder faktisk også om man er norsk statsborger, men er bosatt i vertslandet og er ansatt lokalt. Man kan gjerne legge seg noe på plussiden av den lokale retten, f.eks. lønnsmessig eller med hensyn til arbeidstid, men man innfører ikke en helt egen rettstilstand.

Ryddige i arbeidsforhold

Nestekjærlighet er et godt, kristent prinsipp. Vi skal behandle hverandre skikkelig og ordentlig. Men i arbeidslivet er det arbeidsrett og avtaler som gjelder, og det å oppføre seg ordentlig, er å følge den retten, være ryddige, og så vise medmenneskelighet i de ofte krevende situasjonene som kan oppstå. Derfor har det lenge vært en tydelig og prisverdig bevegelse også i kristelige organisasjoner og kirkesamfunn i retning av å formalisere og rydde i arbeidsforhold. Gjennom å belyse slike forhold, har Vårt Land og andre lenge bidratt til det.

I retrospekt har nestekjærlighet, kall og kristelig sinnelag uten videre presisering vist seg å ha fungert mot ansattes interesse. Det har vært tilfellet ikke minst i mange kristelige og ideelle sammenhenger. Utsendingene skulle helst ikke stille krav, ikke forvente skikkelige pensjoner, og de måtte sende barna på internatskoler av hensyn til arbeidet. Det er på bakgrunn av nettopp slike forhold at vi etter hvert har fått regulerte ordninger. Det har man i andre land også, men de fungerer ikke likt som i Norge. Det betyr ikke at ting ikke gjøres ordentlig.

Mer fra: Verdidebatt