Et skritt tilbake i kjønnsdebatten

I en kronikk i Vårt Land argumenterer Nordhaug for at kurset for kirkelige ansatte «Kirken skaper trygge rom. Kurs for økt kompetanse i møte med LHBT+-personer i kirken», er normativt. Han lanserer «kjønnsuttrykk» som et alternativ til «kjønnsidentitet», da han mener dette begrepet er mindre ladet.

Argumentasjonen hans er basert på to forståelser som jeg vil diskutere i denne kronikken. Disse to forståelsene henger tett sammen. Det gjelder for det første, kjønn som biologi, og for det andre, kjønn som binaritet. I denne kronikken vil jeg anvende perspektiver fra filosofen Judith Butler for å synliggjøre hvordan disse grunnantagelsene kan føre til en sterk reduksjonistisk forståelse av kjønn, og hvordan de – i motsetning til hva Nordhaug hevder – kan være kontraproduktive når det gjelder kvinners rettigheter.

Kjønn som biologi

Nordhaug baserer seg, slik jeg tolker han, på at det finnes en faktisk virkelighet og en konstruert virkelighet. Han plasserer biologisk kjønn i førstnevnte og kjønnsidentitet i sistnevnte. Når kursmaterialet plasserer kjønnsidentitet innenfor den «virkelige» sfære, er det derfor noe han finner problematisk. Materialet beskriver kjønnsidentitet som en «gitt og gyldig realitet», men den oppleves kun reell for «dem som har den», påpeker han. Kjønnsidentiteten er med andre ord ikke virkelig i andres øyne. Han kommer senere tilbake til at det er utfordrende når kjønnsidentitet «også skal sees som en objektiv realitet». Det er med andre ord kun biologi som kan fortelle noe om kjønn. For å legge dette premisset til grunn, foreslår han «kjønnsuttrykk» som et begrep som beskriver variasjoner innenfor en kjønnskategori.

Nordhaug tar for gitt at kvinners rettigheter må kjempes som en biologisk kjønnet kamp

Nordhaug antar altså at biologisk kjønn er grunnleggende og sosialt kjønn er sekundært. Butler argumenterer for at kjønn blir til gjennom en rekke handlinger; handlingene reflekterer ikke essensielle egenskaper ved kjønnet, men snarere forventingene samfunnet har til det. Sosialt kjønn konstituerer med andre ord biologisk kjønn. Butler er radikal, og teorien hennes kan være tung å svelge for noen. Poenget jeg vil trekke frem i denne sammenheng, er at linjen mellom hva som er «virkelig» og hva som er «konstruert» er et skille som gir lite mening i en slik kontekst. At biologisk kjønn er en «virkelig» kategori som forteller noe om personens kjønn, men kjønnsidentitet ikke er det, kan derfor være en feilslått konklusjon.

Binær tenkning

Et annet sentralt poeng i Nordhaug argumentasjon er at han mener «kjønnsidentitet» gjør at kvinners interesser kan bli motarbeidet, fordi menn med en kvinnelig kjønnsidentitet nå har tilgang til kvinners arenaer.

Igjen er altså biologisk kjønn et sentralt premiss hos Nordhaug, og enda viktigere i denne sammenheng: kjønn som en part i et binært par. Et perspektiv hos Butler er at når kvinner utelukkende tenkes som en kategori innenfor et slikt binært par, får kvinner kun betydning i relasjon til menn. Menn vil alltid, slik historien indikerer, være den privilegerte parten i det binære paret. Det vil derfor alltid også være et tak for hva kvinner kan oppnå når kjønnskampen kjempes innenfor denne konstellasjonen.

Jeg blir alltid glad når skjemaer tilbyr et tredje valg, da disse avkrysningene viser at mangfoldet i samfunnet anerkjennes

Disse tankene fra Butler kan fremstå som å nedvurdere det arbeidet og de fremskrittene kvinner har gjort opp gjennom tiden. Igjen vil jeg hente ut et poeng fra Butler: Nordhaug tar for gitt at kvinners rettigheter må kjempes som en biologisk kjønnet kamp. Følger vi Butler, er det imidlertid ved å fri kategoriene fra deres essensielle innhold – ved å forstå kjønn som flytende – at et mer rettferdig samfunn kan skapes, nettopp fordi det binære paret og maktkonstellasjonen mann-kvinne oppløses.

Et verdifullt mangfold

Jeg blir alltid glad når skjemaer tilbyr et tredje valg, da disse avkrysningene viser at mangfoldet i samfunnet anerkjennes. Mangfoldet har alltid vært der, det har bare ikke hatt et navn, slik Butler argumenterer. Forskjellen er at når vi etablerer et språk for variasjoner i samfunnet, blir det mulig for mennesker å komme til syne som individer med verdi. I den forstand er jeg uenig med Nordhaug i den rollen språk primært skal ha, der det virker som formålet er å skape system og orden i samfunnet. Det er også en slik diskurs han skriver kategorien «biologisk kjønn» inn i. Og her er vi ved kjernen i Nordhaugs kronikk: Når han mener kursmaterialet er normativt, handler det om at det å skape trygge rom for kirkens ansatte neppe er mulig, om ikke det skjer en bevegelse fra å forstå kjønn som mer enn biologi; «reell for dem som har den» innebærer, etter mitt syn, ikke en slik anerkjennelse.

At kurset er normativt, vil jeg derfor delvis gi han rett i. Spørsmålet er om det er en normativitet det er mulig å komme utenom i dette tilfellet. Slik er det fint at Nordhaug inviterer til dialog, så denne «vanskelige samtalen om kjønnsidentitet» kan begynne.