Det er jo bare å ta en pille?

Skribenten er anonym. Vårt Land kjenner identiteten hennes.

Høsten 2022 var jeg nyforelsket og levde livet. Fritiden brukte jeg på dating med kjæresten og festing, litt sånn som 27-åringer ofte lever.

Men så en ettermiddag følte jeg meg plutselig dårlig. Jeg hadde kraftige smerter nederst i magen, selv om det ikke var den tiden i måneden. Da jeg så gjennom kalenderen min oppdaget jeg at jeg ikke har hatt mensen på mange uker. Kunne jeg være gravid? Det kunne umulig stemme, jeg brukte jo prevensjon. Jeg forsøkte å legge tanken vekk.

Men stadig nye tegn på at kroppen var i endring gjorde at mistanken ble sterkere, til den dagen da panikken slo inn. Jeg bare skjønte det: Jeg måtte være gravid. Da jeg sto med en positiv graviditetstest i hånda kom sjokket, jeg både lo og gråt på en gang. For jeg var ikke klar. Jeg ringte bestevenninnen min, og det første hun sa var: «Du er ikke klar. Du må ta en abort». Det var det hun sa. Uten at jeg hadde sagt noe om hva jeg ville. Så ringte jeg kjæresten min. Han sa det samme.

Alt gikk så fort

Hvem er egentlig klar? Og hvem bestemmer når man er klar? Jeg var 27 år, var ferdigutdannet, hadde jobb og egen bolig. Hadde jeg god nok grunn til å ta abort? Jeg beundrer jo de kvinnene som er mye yngre enn meg, og som likevel bærer fram barnet. I mine øyne er de verdens beste mødre.

Men jeg følte meg likevel ikke klar, og det gjorde ikke kjæresten min heller. Jeg ville heller ikke bære frem et barn hvor jeg risikerte å være alene. Derfor ringte jeg sykehuset og forklarte at jeg hadde blitt gravid, men at jeg ikke hadde lyst til å bli mamma. Ingen av sykepleierne jeg snakket med i telefonen var spesielt vennlige. Tvert imot var de kalde i stemmen.

Hadde jeg visst at det skulle gjøre så vondt, hadde jeg aldri gjort det. Hadde jeg visst konsekvensene som har kommet i ettertid, så ville jeg heller aldri gjort det

Da jeg møtte opp til undersøkelse på sykehuset, satte den mannlige legen straks i gang med å gi meg opplæring i prevensjon, før han tok meg med videre til ultralyd. Alt gikk så fort, og på et tidspunkt begynte jeg å gråte. Jeg hadde ikke klart for meg hva jeg egentlig ville. Surret hodet med meg?

Legen spurte meg så om jeg ville gjennomføre aborten på sykehuset eller hjemme. Det kunne gjøre litt vondt – hadde jeg noen som kunne passe på meg? Stolt svarte jeg at jeg ville gjøre det hjemme, for jeg hadde noen som selvsagt skulle passe på meg.

Der tok jeg feil.

Hjemmeabort

Kjæresten min dro på jobb den dagen jeg skulle ta abort. Bestevenninnene mine hadde hver sin date, så de ville heller ikke sette av noen timer til meg. Hva skulle jeg gjøre da? Jeg turte ikke ringe sykehuset å si at ingen ville hjelpe meg. Heldigvis stilte et av søsknene mine opp, men det var så flaut å fortelle om det som hadde skjedd og hva jeg var i ferd med å gjøre.

Dagen da jeg skulle gjennomføre aborten dro jeg til sykehuset for å hente pillene. Legen som tok imot meg så bare kaldt på meg. Jeg følte meg så skitten og ekkel. Jeg var sikker på at hun tenkte at jeg bare hadde vært på fylla og hatt en one night stand, og nå plaget jeg henne med å skulle fjerne noe veldig verdifullt. Helt akutt begynte jeg gråte foran henne. Alt var så skummelt og ekkelt, og jeg følte meg så alene. Legen så bare på meg og spurte om jeg var klar for å dra hjem. Jeg gikk jeg ut døren gråtende.

Aborten min er blitt til et kapittel i livet mitt der jeg gikk gjennom mye sorg og slet med tillit til andre mennesker

Hjemme la jeg meg på sofaen og tok pillen. Etter en halvtime ble jeg akutt dårlig. Jeg har aldri hatt så kraftige smerter før. Det var helt ubeskrivelig. Jeg lå over på doskåla med en kombinasjon av svimmelhet, diaré, oppkast og kraftige magesmerter. Morfinpillen jeg hadde fått hadde jeg kastet opp for lengst, og den eneste muligheten for å få en ny var å dra tilbake til sykehuset, men det var jeg ikke i stand til. Alt var helt svart for meg, jeg husker bare at jeg lå og vrei meg i smerter timesvis.

Til slutt sovnet jeg. Da jeg våknet måtte jeg løpe på do, for da hadde alt inni livmoren løsnet. Jeg klarte ikke å se ned i toalettet, det hadde vært for tøft for meg.

Hadde jeg visst at det skulle gjøre så vondt, hadde jeg aldri gjort det. Hadde jeg visst konsekvensene som har kommet i ettertid, så ville jeg heller aldri gjort det.

Slet med depresjon

Aborten min er blitt til et kapittel i livet mitt der jeg gikk gjennom mye sorg og slet med tillit til andre mennesker. Jeg hadde ingen anelse om hva det innebar å ta en abort. I flere måneder etterpå slet jeg med depresjon. Jeg ville bare ligge i sengen og sove, ville ikke snakke med noen. Hvem skulle jeg snakket med? Det var jo ingen som var glad i meg. Det var i alle fall sånn det føltes da ingen stilte opp for meg.

Jeg angrer ikke på valget jeg tok, men den dag i dag kan jeg sitte å se for meg hvordan livet hadde vært hvis jeg hadde hatt en toåring rundt meg nå. Jeg tror det ville gått bra. Jeg klarer ikke la være å tenke den tanken.

Det er fantastisk at vi kvinner i Norge har friheten til å bestemme dette selv. Men gi oss mer kunnskap om prosessen

Det er så lite kunnskap om abort. Kanskje hadde jeg klart å tenke litt klarere under prosessen dersom jeg faktisk visste hva jeg skulle gjennom. Kanskje hadde også kjæresten min og bestevenninnene mine forstått alvoret dersom de hadde hatt mer kunnskap. Kanskje ville også både menn og kvinner vært flinkere med å huske prevensjon dersom man vet mer om hvor tøff en abort kan være.

Til tross for at jeg nå selv har erfaring med hva det vil si å ta en abort, føler jeg likevel det er tabu. Når jeg forteller andre om aborten, at det er det verste jeg noen gang har vært gjennom, og det har vært veldig belastende, så føler jeg ikke at folk forstår.

Det er fantastisk at vi kvinner i Norge har friheten til å bestemme dette selv. Men gi oss mer kunnskap om prosessen.

Så nei, det er ikke bare å ta en pille.