Å komme seg videre

Den 16. januar i år lanserte Fabel podkasten «Misjonærbarna». Det er forfatter og dramatiker Øystein Stene som har hovedansvaret for tekst og intervjuer i podkasten. Dagen etter lanseringen gjør Stene i et intervju i Dagen oppmerksom på at hans primære fokus er å stille Norsk Luthersk Misjonsamband (NLM) til ansvar for det som har skjedd med misjonærbarna.

Etter at NLM gikk ut med en sterk beklagelse til misjonærbarn og deres foreldre sommeren 2023, har det blitt større fokus på misjonærbarn og deres skjebne. I november ble det holdt en konferanse for misjonærbarn, en ny støttegruppe er blitt etablert, og nå altså også en podkast. Jeg synes det er bra at misjonærbarn får større oppmerksomhet. Men hvordan skal vi som berøres av denne oppmerksomheten forholde oss til det vi ser og hører? Er det primære målet å stille NLM til ansvar, eller er det andre vinkler vi bør ha med i våre overveielser?

Å komme seg videre

Jeg er selv misjonærbarn. Som tiåring flyttet jeg til Norwegian Community School, Langata Road i Nairobi, og bodde der fra 1981 til 1985. Det var år som satte dypere spor i mitt liv enn jeg kunne forestille meg. Jeg synes selv jeg har bearbeidet mitt utgangspunkt som misjonærbarn med konstruktivt mot etter at jeg ble voksen, men det har vist seg å være umulig å «fikse» konsekvensene av fire og et halvt år på internatskole i Afrika.

Jeg har reflektert en del over hvilken tilgang jeg ønsker å ha til min fortid som misjonærbarn. Hvordan skal jeg forholde meg til NLM, til Gud og til det som skjedde? Jeg synes ikke det er vanskelig å se det forferdelige i NLMs beslutninger og håndtering av både voksne og barn. Det er nesten umulig å forstå at det kunne skje, selv om de ikke hadde den kunnskapen vi har i dag om tilknytning og konsekvensene av adskillelse. Men det skjedde! Dette faktumet har hatt avgjørende betydning for meg for å komme videre. Det er ikke bare en drøm, nei det var en virkelighet.

Hvordan skal vi som berøres av denne oppmerksomheten forholde oss til det vi ser og hører?

Rette blikket fremover

Hvis jeg skal forsøke å hente fram den konkrete essensen av dette, vil jeg peke på den amerikanske teologen Reinhold Niebuhrs bønn: «Gud, gi meg nåde til å godta de ting jeg ikke kan forandre. Mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.»

Jeg ønsker ikke å virke bedrevitende overfor andre menneskers måte å forholde seg til fortiden på. Særlig gjelder dette for misjonærbarn, der det er flere alvorlige skjebner og der oppgjør og oppreisning helt klart er veien fram. Men for meg, og flere med meg, tror jeg at Niebuhrs bønn om realisme overfor det som ikke kan endres, kan være en stor hjelp. Vi kan føle et behov for å rette anklagen mot «de andre», de som forvoldte skaden, men selv om det er godt å plassere ansvar, vil det mange ganger føre oss selv inn i en bitterhet hvis vi mister overblikket.

Dette innlegget er ikke et bidrag til den konflikten som har vært rundt NLM de seneste årene. Nei, ønsket er å være med på å peke i den retningen der jeg selv fikk mulighet for å jobbe med de mange utfordringene som ligger i det å være misjonærbarn. Vi skal på ingen måte neglisjere at det ligger et tungt ansvar utenfor oss selv, men hvis vi av en eller annen grunn ikke makter å erkjenne at vi ikke kan endre på det som har skjedd, blir det vanskelig å rette blikket fremover og arbeide for påvirke det som tross alt kan endres – fremtiden.