Verdidebatt

Når jødene blir den negative kontrasten

FORKYNNELSE: Det er et stort problem dersom jøder i kristen forkynnelse blir tildelt rollen som negativ kontrastfigur til alt det pene vi har å si om Jesus og oss selv.

Det pågår nå en liten, men likevel viktig, samtale om hvordan man skal oversette tekster om «jødene» i Johannesevangeliet. Denne «lille samtalen» må ikke få komme i veien for den «store samtalen» om hva vi gjør med alle de andre versene i Det nye testamentet (NT), eller hvordan jøder og jødedom skildres i kristen forkynnelse og formidling. I en tid der antisemittisme rapporteres å være i sterk vekst rundt oss har vi kristne en sterk forpliktelse til å løfte samtalen om hvordan jøder og jødedom omtales mellom oss. Og da tenker jeg ikke primært på hvordan konflikten i Midtøsten skildres og omtales fra kristne talerstoler, men først og fremst på hvordan jøder og jødedom figurerer som tema i kristen bibelutleggelse.

Ole Jakob Filtvedt, professor i Det nye testamente, MF vitenskapelig høyskole

Den store fristelsen

Om vi våger å ta den samtalen vil jeg mene at vi kommer på sporet av et problem som verken er marginalt eller perifert, men tvert imot innvevd i veldig mye kristen formidling og forkynnelse – og det er en tendens til å bruke jøder og jødedom som en negativ kontrast til ens positive budskap. Det er ikke snakk om en glipp her og der, noen forsnakkelser og uheldige formuleringer, men om en bred tendens.

Grunnen til det er neppe at noen har et aktivt ønske om å fremme fordommer, men trolig heller at fristelsen blir for stor. Det finnes nemlig knapt noe enklere og mer effektivt retorisk poeng enn å skape kontraster. Hvis du skal få frem hvor fint Jesu budskap var, frister det veldig å sette det opp mot en forenklet karikatur av hva alle andre på den tiden mente. Skal du få frem hvorfor det var viktig at Jesus kom, er det fristende å formulere hvor nytt og unikt alt han sa og gjorde var. Når denne fristelsen blir for stor griper man lett til jøder og jødedom som negativ kontrast.

De store temaene

Jeg tror det er dekning for å si at det er noen store tema som går igjen når dette retoriske grepet anvendes. Til sammen skaper de temaene en kontrastfortelling der jøder får en negativ rolle. Ett tema har å gjøre med inkludering. Spissformulert: Jesus og de første Jesus-troende var så utrolig inkluderende, for dem var frelsen for alle, i motsetning til jødene som trodde Gud bare brydde seg om israelsfolket.

Et annet tema er loviskhet. Da kan man risikere å høre ting som at: Jesus og de første Jesus-troende var opptatt av kjærlighet og rettferdighet og gode verdier, de var opptatt av hva som var budens hensikt og intensjon, i motsetning til jødene som ikke evnet å se forbi budenes ordlyd.

Om vi våger å ta den samtalen vil jeg mene at vi kommer på sporet av et problem som verken er marginalt eller perifert

I forlengelsen melder et nytt tema seg, nemlig egen-rettferdighet. For, sies det av og til: Jesus og de første Jesus-troende var opptatt av at frelsen gis oss ufortjent, som ren gave fra Gud, i motsetning til jødene som trodde de kunne frelse seg selv ved sin egen rettferdighet. Til sist tar vi med temaet åndelig dybde som holdes frem i kontrast til overfladisk fromhet. Da er det forutsigbart nok Jesus og de første Jesus-troende som skjønner at templer, ofringer, seremonier og ritualer har en åndelig og skjult dybde, mens jødene er dem som sitter fast i den konkrete, materielle yttersiden av alt dette.

Det store problemet

Det store problemet om slik tematikk preger kristen forkynnelse og formidling, og dersom jøder blir tildelt rollen som negativ kontrastfigur til alt det pene vi har å si om Jesus og oss selv, er at det ligger snublende nær å skulle tildele denne negative kontrastfiguren en rekke negative personlighetstrekk. De som tenker som «jøden» i de ovennevnte eksemplene har jo ikke bare en litt annen teologi. Denne teologien festes raskt i negative karaktertrekk som rigiditet, selvgodhet, stolthet, sneversyn, fantasiløshet og selviskhet. Da står vi snart med minst én fot i en veldig problematisk tradisjon der jøder antas å være bærere av slike karaktertrekk. Noe som i sin tur bidrar til å begrunne skepsis og fordommer mot jøder. Eller det som verre er.

Kontrastmotivets slagkraft gjør at kristen forkynnelse ubevisst fylles av fordummende og forenklende stereotypier dersom man ikke aktivt står imot

Kontrastmotivets sterke retoriske slagkraft gjør at kristen forkynnelse og formidling ubevisst fylles av fordummende og forenklende stereotypier dersom man ikke aktivt står imot. Ja, man må faktisk aktivt stå imot. Ikke minst fordi så mange av evangeliefortellingene ikke bare er utstyrt med helter, men også med karakterer som motsetter seg alt det gode Jesus sier og gjør. Disse negative karakterene er ofte jøder, og deres jødiskhet blir ofte fremhevet og understreket når tekstene formidles. At også heltene i fortellingen er jøder blir derimot ikke nødvendigvis satt ord på. For da blir det jo litt vanskeligere for oss kristne å identifisere oss med dem, sånn helt uten videre.

Den store feiltolkningen

Å anerkjenne jødiskheten til Jesus og disiplene, til Paulus og til tekstene i Det nye testamentet, er første skritt på veien mot å innse at den karikerte kontrastfortellingen ikke bare er moralsk problematisk, men også rett og slett en feiltolkning av våre hellige tekster. Mange bærer på fordommen om at faglig, historisk arbeid med bibeltekster kaster lite av seg med tanke på tro og teologi i dag.

Forkynnere og formidlere trenger ikke først og fremst korreksjon. De trenger en annen fortelling å gripe til

For egen del kan jeg da melde tilbake at det mest verdifulle jeg har fått med meg ved å «tvinges» til å lese bibeltekstene med vekt på deres historiske samtid og sammenheng, er en fornyet og fordypet forståelse av tekstenes jødiskhet. Jeg har fått hjelp til å se at det finnes tusen usynlige tråder som jeg aldri før hadde fått øye på. Mange av dem ligger gjemt mellom linjene fordi de var så selvsagte at hverken forfatter eller leser hadde behov for at de ble satt ord på. Dette er tråder som forbinder de tekstene jeg trodde jeg kjente så godt med den jødiske tradisjonen og sammenhengen de ble til i – og som de selv også er uttrykk for. Følger man disse trådene, ser man at jøder på Jesu tid har lite til felles med den kontrastfiguren som vi for ofte har redusert dem til. Og man innser at kontinuitetene mellom NT og andre jødiske tekster fra samme tid er minst like påfallende som kontrastene.

Den store oppgaven

Jeg tror ikke vi får bukt med «jøden» og «jødedom» som negativ kontrastfigur i kristen forkynnelse og formidling, ved å forsøke å bli litt snillere. Det er neppe mange som griper til denne retoriske figuren fordi de ønsker å være slemme. Snarere er det snakk om ubevisste tankevaner som ikke uten videre lar seg avlære før man kommer på sporet av andre måter å fortelle den kristne grunnfortellingen på. Forkynnere og formidlere trenger ikke først og fremst korreksjon. De trenger en annen fortelling å gripe til. De trenger hjelp til å få øye på forbindelseslinjer og sammenhenger, disse usynlige trådene som så lett overses.

Å sette ord på hva om kan være en alternativ fortelling, et bedre alternativ til den fortellingen hvor jødene får rollen som kontrastfigur, det er den store oppgaven for kirken i møte med denne problematikken. Den gode nyheten er at denne fortellingen finnes. Og at den er langt mer interessant, livgivende, forvirrende og slitesterk enn den fordummende kontrastfortellingen vi for ofte har falt tilbake på.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt