Det er ikke uvanlig at man som oversetter havner i situasjoner der man ikke kan gi en «ordrett» oversettelse. Det kan dreie seg om ord som mangler en god ekvivalent på det språket man skal oversette til. Eller metaforer og uttrykk som gir mening på ett språk, men ikke på et annet (å ta noe «på sparket» er ikke det samme som «to take something on the kick»). Men det er ikke slike utfordringer som gjør at bibelselskapet nå foreslår å oversette hoi ioudaios med enten «jødiske ledere» eller «mengden», heller enn «jødene», på flere viktige steder i Johannesevangeliet. Problemet er ikke at selve termen, i seg selv, er så vanskelig å oversette. Termen skaper for eksempel ikke lignende oversettelsesproblemer utenfor Johannesevangeliet. Så hva er da problemet?
To problemer
Jeg vil mene at problemet er todelt. Dels er det etisk: Johannesevangeliet synes å gjøre seg skyldig i en form for negativ og udifferensiert generalisering av «jødene» som lett kan tolkes – og definitivt også har blitt tolket – på antisemittiske måter.
Men dels er det også snakk om et reelt tolkningsproblem. Mange steder er det veldig overraskende at Johannesevangeliet velger å bruke den generelle termen «jødene». Hvem er for eksempel disse «jødene» som foreldrene til den blindfødte mannen er så redde for, og som har myndighet til å bestemme hvem som skal utstøtes fra synagogen (9,22)? Og var ikke foreldrene til den blindfødte mannen selv jøder? Hvilken mening gir det da å påstå at de var redde for «jødene»? Videre: Både Jesus selv og hans disipler var også utvilsomt jøder. Hvordan kan da Johannesevangeliet – som ikke gjør noe forsøk på å benekte deres jødiske herkomst, og som også kan bruke termen «jødene» positivt (jf. 4,22) – på så mange steder bruke frasen «jødene» på en så generalisert, udifferensiert og negativ måte?
Å oversette tanker
Det er til å forstå at mange tenker at det, i forfatterens hode, må skjule seg en mer spesifikk gruppe jøder bak en del av tingene han skrev. Han skrev kanskje «jødene», men tenkte nok på noen av de jødiske lederne. Og hvis sammenhengen tilsier at det nok er disse han må ha tenkt på, så må det da vel være legitimt å oversette termen på en sånn måte at meningen kommer tydelig frem? Problemet med den logikken er at man ender opp med å oversette det man antar at forfatteren tenkte, heller enn hva han rent faktisk skrev. En slik logikk innebærer ikke bare en åpenbar risiko i retning av det spekulative. Også om man skulle klare å gjette hva forfatteren faktisk tenkte og hvem han hadde i tankene, ender man opp med å se bort fra måten forfatteren valgte å formidle sine tanker på. Man spiller innhold ut mot form.
Jeg vet ikke om noen annen tekst fra antikken som er «så jødisk» som Johannesevangeliet, og som likevel lar termen «jødene» fungere negativt i så stor grad
Sagt på en annen måte: Hvis forfatteren virkelig hadde noen helt spesifikke jødiske ledere i tankene – og det er det nok ikke usannsynlig at han hadde – hvordan kan vi da forklare at han likevel så ofte velger å bruke den generelle termen «jødene»? Hvorfor la han ikke skylden på «fariseerne» eller «levitten» eller «prestene» eller «rådsherrene», grupper som forfatteren jo andre steder henviser til (jf. 1,19; 3,1; 12,42)?
Radikale grep
Ved å bruke det udifferensierte «jødene» på så mange steder skiller Johannes seg ut fra de andre evangeliene. Hva som er grunnen til dette er et spørsmål med enorme historiske og teologiske implikasjoner. Vi snakker om et ganske sjeldent fenomen. Jeg vet ikke om noen annen tekst fra antikken som er «så jødisk» som Johannesevangeliet, og hvis helt er jødisk, og som likevel lar termen «jødene» fungere negativt i så stor grad. Hvordan kan vi forstå og forklare at Johannes skriver som han gjør? Bibellesere som forholder seg til teksten på norsk mister nå ikke bare tilgangen til de ulike svarene på dette store spørsmålet. De mister også tilgangen til selve spørsmålet.
Å oversette «jødene» med «mengden», er et enda mer radikalt grep. Her er det ikke bare snakk om et forsøk på å tydeliggjøre hva man antar at forfatteren hadde i tankene. Snarere kunne man vel nesten si at det er snakk om en form for utydeliggjøring. Johannesevangeliet kjenner godt til begrepet «mengden» og bruker det mange steder. Når «jødene» blir til «mengden» blir det mindre tydelig hva slags folkemengde det er snakk om.
Det er grunn til å spørre om endringene er et eksempel på et kulturelt fenomen, der gamle tekster revideres fordi de i dag oppfattes som støtende
Problematisk presedens
I sin begrunnelse for endringene kommuniserer bibelselskapet både at endringene er gjort for å forhindre antisemittisk misbruk av bibelteksten, men at det samtidig «bare» er snakk om å gjøre eksplisitt og klart hva som faktisk står i teksten. Den etiske vurderingen er ikke vanskelig å sympatisere med, men den kan skape en problematisk presedens. Det er i det minste grunn til å spørre om ikke de foreslåtte endringene kan forstås som et eksempel på et bredere kulturelt fenomen, der gamle tekster revideres fordi de i dag oppfattes som for støtende. Og det er all grunn til å tenke gjennom hva man skal svare neste gang noen ønsker at bibelteksten «tydeliggjøres» slik at forfatterens «egentlige intensjon» kommer klarere frem, og slik at man samtidig forhindrer misbruk av teksten som rammer en sårbar minoritet.
Pilatus-prinsippet
Over Jesu kors hang det et skilt som anerkjenner Jesu jødiskhet: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge». Uansett hvordan Pilatus kan ha intendert skiltet, formidler det noe som Johannesevangeliet holder for sant. Jødenes overprester mener skiltet er uklart formulert, og ber Pilatus om heller å skrive «dette er han som sa: Jeg er jødenes konge». For Pilatus kan vel ikke ha ment at Jesus faktisk var en konge, når han lar ham korsfeste? Eller går det an å tenke seg at Jesu dialog med Pilatus har etterlatt ham med en reell usikkerhet om hvem Jesus var?
Det spørsmålet har fulgt bibelteksten i århundrene som fulgte, fordi Pilatus nektet å revidere skiltet. Istedenfor sa han sine berømte og kryptiske ord: «Det jeg skrev, det skrev jeg». Det er ikke noe dårlig prinsipp å holde seg til når man mener at bibelens forfattere ikke fikk formulert hva de egentlig tenkte. Så får vi heller leve med noen av de ubesvarte og ubehagelige spørsmålene deres nedskrevne ord etterlater oss med.
