Friheten til å forlate menigheten

Jeg leser med stor interesse Kim Hein Pedersens forsvar av Jehovas vitners eksklusjonsordning og hans personlige opplevelse av hvordan dette gjorde at han fikk skikk på livet sitt, og berømmer han for å delta i det offentlige ordskiftet rundt temaet. Derimot er hele premisset for innlegget hans bygd på et feil grunnlag.

Han skriver at Statsforvalteren i Oslo og Viken trekker tilbake Jehovas vitners registrering som trossamfunn fordi de mener at Jehovas vitners eksklusjonspraksis er lovstridig, for så å knytte dette opp mot sin egen historie der han ble ekskludert for utroskap. Dette er beviselig en feiltolkning av statens avgjørelse. Avgjørelsen er ikke bygget på eksklusjonsordningen i seg selv, slik Pedersen beskriver sin historie. Han og jeg kan godt diskutere moralen i ordningen, de bibelske tolkningene som har bygget opp praksisen, eller de psykologiske aspektene rundt sosial og familiær isolasjon av mennesker i livskriser, men det er altså ikke det Staten har gjort. De mener ingenting om dette. Blander seg ikke opp i praksisen som førte til at Pedersen ble ekskludert den gangen. Historien hans er helt irrelevant. Staten har konkludert basert på to punkter, ingen av dem er knyttet til Pedersens erfaring.

Sosial utfrysing

Punkt 1: Eksklusjon og sosial utfrysing av personer som selv ønsker å forlate Jehovas vitner

Jehovas vitner har en praksis der man ikke kan forandre livssyn, skifte religion og flytte seg over til en annen organisasjon uten store konsekvenser for enkeltpersoners liv. Jeg har selv opplevd dette. Jeg brukte rundt fem år fra jeg sist deltok i Jehovas vitners fellesskap til jeg til slutt ble utmeldt. I disse årene genererte jeg statsstøtte til et kirkesamfunn jeg ikke hørte hjemme i, fordi prisen man betaler når man går ut av det er for stor.

Det er mange slike som meg. At Jehovas vitner på sine hjemmesider hevder at denne straffen kan være til gagn for den som er ekskludert, fordi det kan få den ekskluderte «til å ‘komme til fornuft’», er med respekt å melde tøv. Vi er mange som, av mange forskjellige grunner, har tatt et helt bevisst valg basert på grundige undersøkelser om å forlate Jehovas vitner. For slike som oss vil jo ikke tapet av kontakten med familie få oss til å komme tilbake, slik Pedersen hevder. Det fungerer snarere som det motsatte, en bekreftelse på at noe var alvorlig feil der inne.

Jehovas vitner jobber aktivt for å få andre mennesker til å skifte religion, men tillater ikke sine barn å gjøre det uten å kutte kontakten med dem

Samtidig er det et hinder for fri utmelding, slik Statsforvalteren helt korrekt påpeker. Man er ikke fri til å melde seg ut dersom en utmelding får store konsekvenser for helt elementær kontakt med sin nærmeste familie; sine egne foreldre, sine søsken, sine barn. Da er det for de aller fleste en tvangssituasjon.

Regjeringsadvokatens påstand er at Jehovas vitner med denne praksisen bryter trossamfunnsloven § 2, og krenker det enkelte medlemmets rett til fritt å endre tro eller livssyn etter EMK artikkel 9, Grunnlovens § 16 og artikkel 18 i menneskerettighetserklæringen. Jehovas vitner bryter altså helt grunnleggende menneskerettigheter, og rammes derfor av §6 i den nye loven, nettopp slik ønsket var fra lovgivende forsamling.

Krenker barns rettigheter

Punkt 2: Nå eksklusjonspraksisen ikke har en nedre aldersgrense, krenker det barns rettigheter

Jehovas vitners praksis med eksklusjon, sosial utfrysing og offentlig refs – det vil si at navngitte mindreårige medlemmer kan bli hengt ut til resten av menigheten dersom overtredelser har funnet sted – bryter ifølge Regjeringsadvokaten med Barnekonvensjonen artikkel 19, og også trossamfunnsloven §6. I forarbeidene til trossamfunnsloven er «negativ sosial kontroll som retter seg mot barn» uttrykkelig nevnt som eksempel på psykisk vold barn skal beskyttes mot. Det at Pedersen selv mener at han var moden da han ble døpt som 14-åring forandrer ikke loven. 14-åringer er barn, og skal behandles deretter.

Det er også en grunnleggende rettighet for et barn å kunne forandre sitt livssyn og sine meninger etter hvert som de tilegner seg kunnskap og erfaringer. Men i Jehovas vitners verden er en dåp av en 14-åring en livslang forpliktelse barnet aldri vil kunne gå bort fra uten store konsekvenser for nære relasjoner og familie.

I Jehovas vitners verden er dåp av en 14-åring en livslang forpliktelse barnet aldri vil kunne gå bort fra uten store konsekvenser

Det er fristende å benytte anledningen til å sitere hva Jehovas vitner selv publiserte i deres blad Våkn Opp! fra juli 2009, i artikkelen «Er det galt å skifte religion?» Her skriver de: «Ingen bør tvinges til å tilbe på en måte som han eller hun synes er uakseptabel, eller til å måtte velge mellom sin tro og forholdet til sin familie.» Jehovas vitner selv vet altså dette, de anerkjenner denne grunnleggende menneskerettigheten det er å kunne skifte religion, følge sin samvittighet og gjøre de livsvalg de selv føler er rett, uten å måtte velge mellom den og kontakten med sin familie.

Kan det stemme? De gjør jo det motsatte. Låser oss fast med beskjeden om at hvis vi velger å forlate organisasjonen, må vi ta konsekvensene, nemlig tap av familiebånd. Så hvorfor skrev de da dette? Jo fordi konteksten i artikkelen er om det motsatte. Den handler om å skifte religion til Jehovas vitner. I en slik kontekst er altså tanken at ingen skal straffes for å skifte religion.

Ser frem til å vitne

Jehovas vitner jobber aktivt, verden over, for å få andre mennesker til å skifte religion. Men de tillater ikke sine barn å gjøre det motsatte uten å kutte kontakten med dem.

Hykleri? Det får leserne avgjøre. Jeg ser frem til å igjen vitne for staten fredag 13. januar, på vegne av meg selv og de mange jeg har møtt på min vei, mennesker med store sår og fulle av savn, og føler meg trygg på at dette er en avgjørelse som står fjellstøtt juridisk. Hvorfor noen trenger slike trusselscenarioer og straff for å finne sin Gud, slik Kim Hein Pedersen forteller at han gjorde, det kan vi heller diskutere videre et annet sted.