Julestemning ble overskygget av maktesløshet

Regjeringens innstramninger i reglene for hjemlandsreiser for fordrevne fra Ukraina har skapt mange reaksjoner i det ukrainske miljøet i Norge. Innstramningene som trådte i kraft den 12. desember, bare to uker før jul, ble en «førjulsgave» preget usikkerhet, angst og en følelse av å bli fratatt rettigheter.

Innstrammingen innebærer at regjeringen går bort fra unntaket som før gjaldt for fordrevne fra Ukraina. Reglene for hjemlandsreiser skal nå være de samme som for alle flyktninger. Det betyr at fordrevne ukrainere nå må ha et «legitimt formål med reisen», som Utenriksdirektoratet (UDI) definerer som «et kort besøk for å gjøre noe som er helt nødvendig». «Å besøke en nær slektning som er alvorlig syk» viser seg til å være det eneste eksempelet UDI klarer å referere til som et legitimt formål for Ukraina-reiser.

Hjem til pappa

Noen dager før jul snakket jeg i telefonen med ukrainske O. mens hun ventet på flyet på Gardermoen sammen med sin åtte år gamle datter. De var på vei til Ukraina for å treffe familie. Den lille jenta har bare sett faren sin én gang siden Russland startet sin angrepskrig mot Ukraina. Det var i sommer, 500 dager etter at de først kom til Norge. Hun gledet seg virkelig til denne reisen.

Det minste den norske regjeringen kan gjøre for fordrevne ukrainere er å gi en ordentlig redegjørelse for de nye reglene

Men O. forteller at hun er redd for å forlate Norge. Hun ønsker å være ærlig og gjøre alt i henhold til reglene. Men reglene er uklare. Er det å besøke en far som barnet ikke har sett på lang tid et «legitimt formål med reisen»? Det er nemlig den reisende selv som må begrunne at formålet er legitimt, men uten klare retningslinjer vil reisens nødvendighet alltid virke subjektiv. For eksempel kan et familietreff være avgjørende for noens mentale helse, men oppleves ubetydelig for andre.

O. og dattera kommer tilbake til Norge før skoleferien er over, og kommer ikke til å gå glipp av verken skole eller språkkurs. Men julestemningen ble overskygget av maktesløshet. De kan miste oppholdstillatelsen hvis norske myndigheter mener at de ikke hadde en god nok grunn til å reise.

Gi oss en god begrunnelse

Krigen i Ukraina fortsetter for fullt, og ingen ukrainere som reiser hjem i juleferien ønsker å bosette seg i hjemlandet nå. Mange har ikke engang muligheten til å reise til områdene de kommer fra. De velger «tryggere» områder i vest eller i Sentral-Ukraina, kun for å få en kort familiegjenforening. Er å holde kontakten med hjemlandet – som verken går utover skolegang, introduksjonsprogram eller arbeid – et legitimt formål for en gruppe som forventes å dra tilbake etter krigens slutt?

«Jeg flyktet ikke fra Ukraina, men fra russiske soldater som voldtar ukrainske barn. Nå føler jeg meg som i et bur», forteller O. meg før hun går ombord i flyet. Det minste den norske regjeringen kan gjøre for O. og andre fordrevne ukrainere er å gi en ordentlig redegjørelse for de nye reglene, som tydeliggjør hvilke reiser som anses som legitime og som er lett å forstå for ukrainere i Norge og for deres veiledere i norske kommuner. Begrunnelsen bør også vise hvorfor regelen er i det hele tatt er nødvendig og hvilke problemer den løser.