I forbindelse med debatten om likekjønna samliv i Frikirken, sier Kjell Andreas Magnus i Vårt Land 7/12 at det beste vil være at noen som tilhører mindretallet, melder seg ut. I Frikirkens øverste læreorgan, Synoderådet, var det et mindretall på to som gikk mot vedtaket om at synet på samkjønna samliv er et bekjennelsesspørsmål.
Et ras
Ute i menighetene vil forholdene være annerledes. Jeg er redd for at det ikke blir bare noen som vil melde seg ut, men at det kan bli et helt ras av utmeldinger dersom Synoderådets vedtak går gjennom på Synodemøtet.
Min egen menighet er preget av stort mangfold og toleranse på mange områder, noe jeg ser på som en styrke. Dersom synoderådets vedtak blir vedtatt, er jeg redd for at menigheten kan bli splittet i to, og ingen av grupperingene vil trolig kunne fungere som egen menighet. Den jevne veksten som har vært de siste årene, vil opphøre, og mange vil kjenne seg hjemløse med tanke på menighet. Da spør jeg: Våger vi å gå inn for et vedtak som kan få slike konsekvenser?
Dersom synoderådets vedtak blir vedtatt, er jeg redd for at menigheten kan bli splittet i to
En tredje mulighet
Det fins alltid en tredje mulighet, heter det, og det tror jeg det fins i denne vanskelige saken også. Jeg har skrevet noe om det tidligere, og gjentar i kortform:
- Frikirken sier nei til å vie likekjønna, sier fra seg retten til å vie og henviser både heterofile og homofile til å inngå borgerlig ekteskap.
- Når det gjelder forbønn og velsignelse, ber vi for og velsigner sjølsagt alle generelt, ekteskapet trenger ingen spesiell velsignelse og forbønn. Under gudstjenesten blir jo dessuten alle bedt for og velsigna, også likekjønna par som måtte være til stede.
- Likekjønna par i menigheten får oppgaver ut fra nådegaver og tillit, på samme måte som heterofile.
Mange vil hevde at et kompromiss som antydet ovenfor, er en uting. Da må jeg henvise til kanskje det største kompromisset i kirkehistorien, vedtaket på Apostelmøtet år 48/49 e. Kr. Hovedsaken da var omskjæring eller ikke, et opplagt frelsesspørsmål. Det er ikke synet på samliv.
Kompromisset fra Apostelmøtet har kirka levd godt med i snart to tusen år, og derfor bør vi kunne leve med et kompromiss også når det gjelder det vanskelige samlivet.
