Vi må verne om de små trossamfunnene

I lys av det som har skjedd de siste dagene ble jeg ekstra opprørt av å lese innlegget til jødiske forstandere i Vårt Land 9. oktober. De skriver at deres trossamfunn trues. Ikke av en annen stat, men vår egen. Regjeringen forslår å øke minstekravet for antall medlemmer et trossamfunn må ha for å få statsstøtte. I praksis vil dette bety at for eksempel den jødiske menigheten i Trondheim vil miste støtten de trenger for å overleve. Er det dette regjeringen ønsker?

Forslaget vitner ikke bare om en fiendtlighet mot de som ikke tilhører en meningsmajoritet, men også om en fundamental misforståelse av de små trossamfunnenes verdi og statens rolle i møte med dem.

Knutepunkt i lokalsamfunnet

Det er ikke antallet medlemmer i et trossamfunn som bestemmer hvor verdifullt det er for individene som har dette stedet som en bærebjelke i sitt liv. Trossamfunnene er ikke bedrifter som skal gå i pluss, de bør derfor ikke utsettes for markedsprinsipper heller. Det er steder hvor folk skal få dele sitt fundamentale livssyn og knytte seg opp mot noe større.

I distriktet er mange trossamfunn små, rett og slett fordi det ikke bor så mange mennesker der. Men på tross av dette er trossamfunnene ofte en del av et større internasjonalt felleskap og et desto viktigere her som knutepunkt i lokalsamfunnet.

Vil Senterpartiet at det bare skal være i byene man kan ha en menighet, moske eller tempel å gå til? Det er en direkte distriktsfiendtlig politikk som ikke passer overens med Senterpartiets profil, for å si det forsiktig. Senterpartiet er jo i andre sammenhenger veldig motstander av tvangssammenslåing, men det er det som blir konsekvensen her.

Dette viser i det hele tatt at regjeringen ikke forstår trossamfunnenes verdi eller deres rolle.

Det er ikke opp til regjeringen å kontrollere hva trossamfunn skal mene eller å legge opp til en popularitetskonkurranse for å få støtte. Det går på trosfriheten løs

Staten skal verne om minoriteter

Andre trossamfunn er små eller oppdelt på grunn av teologiske forskjeller. Det skal det være rom for i et religions- og livssynsmangfoldig land. Staten bør ikke presse trossamfunnene ut av sitt særpreg og sin egenart til fordel for homogene trosarenaer som må romme så mye og så mange at det kan bli vanskelig å føle seg hjemme.

I et storsamfunn hvor de fleste livssyn som ikke tilhører majoriteten allerede er under stort press har staten en plikt til å verne om dem. Her har regjeringen i beste fall misforstått sin rolle. De skal legge til rette for så stort meningsmangfold som mulig, og verne om de med oppfatninger med lav oppslutning. Spesielt når det kan være forankret i av alt fra etniske til teologiske og geografiske grunner og særegenheter.

Det er ikke opp til regjeringen å kontrollere hva trossamfunn skal mene eller å legge opp til en popularitetskonkurranse for å få støtte. Det går på trosfriheten løs. Det er bakgrunnen for den tros- og livssynsloven KrF la frem da vi satt med hånden på rattet. Vi i KrF vil legge til rette for at vi fortsatt skal ha jødisk aktivitet nord for Dovre, at små menigheter fortsatt skal få beholde eksistensgrunnlaget sitt og at det skal være mulig å ha en aktiv tro også i distriktene.

Det skulle vitterlig bare mangle.

[ Bred skepsis mot å gi trossamfunn kjønnskrav ]